Nico ble født 26. april 1996 hos Sverre Østlund på Løten. 21. juni samme år ble han hentet til sitt nye hjem, som den gangen befant seg sentralt i Oslo. De første dagene var han veldig engstelig, men det gikk fort over og han var en aktiv og krevende valp. Å få en valp renslig tre trapper opp viste seg også å være en effektiv slankekur. Matmor gikk i hvert fall ned godt over 10 kg. på noen få sommeruker.
Som så mange andre, ble Nico desverre skillsmissebarn. Omsorgen ble delt og ordningen fungerte knirkefritt mesteparten av hans liv. Faktisk så knirkefritt at lille Ozzy også skal få nyte godt av ett og annet opphold hos "pappaen til Nico" når vi av en eller annen grunn ikke kan ha ham med oss.
Noe prakteksempel på vellykket hundedressur var Nico aldri, men han kunne stort sett det han ville og var lydig nok til husbruk. Som så mange andre dachser la han seg på ryggen og nektet plent å bevege seg når han syntes det var nok. Sistnevnte "triks" skapte stor munterhet når det ble utført på steder som på Aker Brygge og i Bydøy Allè.
Han ble heller aldri noen utstillingschampion siden han manglet en hjørnetann og dessuten var han nok for stor og grov i kroppen. Det viktigste i våre øyne var imidlertid at han var en utrolig snill og tålmodig hund! Etter at han ble voksen, taklet Nikken det meste med stoisk ro og gjorde ikke en katt fortred. Barn og valper var han uendelig tålmodig med og til og med fremmede hannhunder tolererte han. Han håndterte også i tur og orden to kattunger på en beundringsverdig måte. Fullt så tålmodig var han ikke med oss når det var tjenester han ville ha utført. Var det noe han hadde mistet under et møbel eller en dør som skulle ha vært åpnet, ja da hastet det! Han var også svært kresen når det gjaldt vannet sitt; det måtte være iskaldt og inneholdt det så mye som et støvkorn, var det udrikkelig. Han fikk rent vann i skålen sin et utall ganger om dagen og det hastet også like mye hver gang. Kresen i matveien var han også mesteparten av sitt liv og han spiste slett ikke hva som helst som ble budt ham. Han slukte heller aldri maten, men spiste hver bit pent og forsiktig.
Det gode humøret og entusiasmen hans var alltid tilstedeværende og han var virkelig en solstråle som lyste opp hverdagen for noen og enhver. Vi kommer rett og slett til å huske ham som en usedvanlig glad hund.
Våren 2006 fikk Nico endelig sin egen hage til odel og eie. Den var hans kongerike og han koste seg voldsomt når han kunne rulle seg i gresset og ellers bare tusle rundt og sjekke tingenes tilstand. Fikk han i tillegg med seg et elgbein, kunne han kose seg i timevis. Best ble de når de var skikkelig "grøftemarinert", det vil si gravd opp og ned et utall ganger.
Like før jul i 2008 fikk han en voldsom tannbyll og det viste seg at det var en jeksel som hadde sprukket. Selv om vi visste at det medførte stor risiko, hadde vi ikke noe annet valg enn å operere og lille julaften ble tannen fjernet under full narkose av veterinær Ølstad på Sørum og Fet Veterinærkontor. Operasjonen var vellykket på alle måter og dagen etter var Nico i fin form igjen. I januar 2009 ble han imidlertid syk igjen og det sto virkelig om liv da vi nok en gang henvendte oss til veterinærkontoret i Fetsund. Alle symptomene tydet på betennelse i prostata og vi ble ikke levnet mye håp siden han tross alt var nesten tretten år gammel. Mirakuløst nok kom han seg igjen og med jevnlige veterinærbesøk holdt han seg tilsynelatende rimelig frisk og sprek. Sommeren og høsten 2009 var han villig med på turer og koste seg og lekte i hagen. Vi forsto jo imidlertid at det ikke kunne vare evig, så selv om det var forferdelig trist, var det ikke helt uventet da han 19. desember 2009 plutselig ble så syk at at det ikke var mer å gjøre.
Du var en viktig del av manges liv, Nico! Å si at jeg gråt da du døde er nok en grov underdrivelse. Jeg skrek og hylte, og vi var så uendelig glad i deg!
Gamle Nick er kremert og når frosten slipper taket, skal han begraves i hagen.