Som katter flest har Kattzy sine særegenheter. Hun er snill og kjælen som bare det, men kosing skal aller helst foregå mens hun ligger som en krage rundt halsen på "offeret". Det er jo ikke noe problem i seg selv, men når hun har bestemt seg spiller det ingen rolle om "offeret" står oppreist eller befinner seg to meter unna; hun tar sats og hopper! Katter som hopper opp på noe bruker gjerne klørne aktivt for å holde seg fast og derav også bruken av ordet offer... Før hun lærte at vi ikke er så mottakelige for kos etter å ha fått ryggen og skuldrene ettertrykkelig punktert av katteklør, så vi til tider ut som vi var pisket. Nå hopper hun veldig forsiktig, men man kan fremdeles få seg en støkk når nesten 5 kg. katt plutselig sitter der når man minst aner det. Hun passer også på mens man sover. Da legger hun seg i nakkegropen på den heldig utvalgte, vikler forpotene inn i håret på stakkaren og koser seg voldsomt med det resultat at man våkner med en frisyre som mest av alt ligner den man finner på såkalte lykketroll. Håret er fullstendig livløst, samtidig som det står rett opp og det er ingen vits i å forsøke å gre det. Vet ikke helt hvordan hun får det til, men det har i hvert fall resultert i en del hårvasker i hui og hast på morgener da tiden har vært knapp fra før.
Vi trodde jo også i vår enfoldighet at katter var kjøttetere, men noen har tydeligvis glemt å fortelle denne katten det. Vi har forsøkt med både kokt, stekt og rått kjøtt, men det vil hun i hvert fall ikke ha. Reker og fisk er heller ikke noe særlig. Alt som smaker tomat derimot er hun fullstendig vill etter. At makrell i tomat kan friste er jo til en viss grad forståelig, men at ketchup og pastasaus går ned på høykant hvis hun får tak i det blir litt mer spesielt. Jordbærsyltetøy og ost er visst også å regne som delikatesser. Siden vi ikke har noe særlig tro på at verken tomat eller syltetøy er egnet som kattemat, må vi passe på både hva vi har stående fremme og hva vi kaster i søppelet.
Å skaffe seg tilgang til og systematisk endevende matrester og søppel lærte hun nemlig av vår gamle dachs, Nico. Det var en uvane vi aldri greide å få ham til å slutte med, men som han til gjengjeld perfeksjonerte... Etter hvert ble man jo vant til det, så vanen med å plassere alt som ikke var ment å havne i hundemagen høyt eller i lukket beholder var rimelig innarbeidet. Da Snuppa kom i huset, fikk han imidlertid en lærevillig elev og etter hvert samarbeidspartner; alt som sto eller hang for høyt til at han kunne nå det, klatret hun opp og rev ned for deretter å kikke interessert på mens han gjenomgikk innholdet. Nå da Nico er borte, gjør hun hele jobben selv hvis hun får sjansen...
Ulikt katter flest, liker hun også å kjøre bil. Vi har hatt henne med på flere lengre bilturer og da sovner hun stort sett i buret sitt med en gang. Hun er også mer enn gjerne med matfar i garasjen når han skrur bil og lar seg ikke forstyrre av motorbrøl og maskinstøy.