Ozzys dagbok

Da var det "dachs" for sporkurs igjen etter et opphold på 14 dager og i dag var det meningen at vi skulle legge og gå spor tilsvarende det som kreves på prøve. Altså ca. 600 meter langt, uten merking og med opphold og vinkler. Nå har jeg lært, så det meste av utstyret ligger i bilen og da jeg sto opp kl. 06.00 i dag tidlig, ville Ozzy bare ut og tisse litt før han spratt inn igjen og opp i sengen for å sove videre. Han kikket litt da jeg snørte på meg joggeskoene, og med vilje ventet jeg med hundevesten. Da den kom på, var det imidlertid alle tanker om en rolig morgen forsvunnet som dugg for solen så det ut til...
 
Advarslene haglet om at sporet vi skulle gå var "sært" og vanskelig. Og det var det kanskje, lagt av en eldre herre med lang erfaring fra retriver-spor som det var. Mye av det, virket det som i hvert fall, gikk over en myr med vann til nesten til knærne. Ozzy har imidlertid fått tilbake all selvtilliten sin og litt til, så det gikk så søla skvatt! Opphold og vinkler er ikke noe problem og når jeg ikke har noe å forholde meg til, må jeg stole 100% på ham. Og han leverer så til de grader! Herlige Ozzy! 

Ellers har de siste to ukene vært ganske rolige for Ozzy sin del. For å kunne fortsette å bygge om og omindrede huset og hagen, bl.a. med tanke på en hund til, trengte vi ny takst på huset og dermed måtte vi bruke all tid og krefter på noen kosmetiske forbedringer. Resultatet ble bedre enn forventet, så jeg har kjøpt Kickbike (Som altså er sparkesykkel med vanlig sykkelhjul foran ment bl.a. for trening av hund) i sommergave til Ozzy og meg selv. (Jeg går jo som kjent ikke tur langs veien hvis det kan unngås...). Fikk den levert i dag og har så vidt rukket å prøvekjøre etter montering, men selv om det er en ny måte og bevege seg på og nok krever litt øvelse, virker det som en glimrende måte å trene dachs på; Ozzy fremstår i hvert fall for meg som helt normal når han trekker som en gal i 50 meter for så å legge inn en bråstopp hvor det er mye som må tisses på og undersøkes for så å trave 300 meter med gjentatt bråstopp. Og, joda, det går an å sykle med dachs, men jeg kjenner at jeg har blitt for gammel til å ha store skrubbsår hvis jeg ikke må. Med bremser foran og bak og begge bena enten 10 cm fra eller på bakken, føler jeg at sjansen for skrubbsår i hvert fall blir litt mindre når disse bråstoppene inntreffer. Og det gjør de jo. Ofte... (Men matfar greide jo selvfølgelig å oppnå ett, skrubbsår altså, av helt akseptabel størrelse da han skulle teste bremsene på doningen og tok feil av for- og bakbrems... ).
 
De rolige ukene har desverre gitt utslag på livviden og selen til Ozzy måtte stilles ut et par centimeter i dag. Det skyldes nok spesielt gode bein som kompensasjon for tur og trening. Noe han nok ikke har noe i mot, men som da altså har hatt negative konsekvenser i form av en liten halvkilo på sidebena. I forrige uke ble han vaksinert og i den forbindelse viste vekten ca. 12 kg. Han er på ingen måte fet, men han kan nok godt veie noen hundre gram mindre uten at det gjør noe. For å ta igjen noe av det tapte, har jeg tatt ferie i uken som kommer, så da er det bare å håpe på fortsatt fint vær slik at vi kan kose oss ute. 

På grunn av påsken var det sporkurs både på mandag og i dag og disse to siste gangene har Ozzy gått veldig bra! Håpet om å ha godkjent ettersøkshund før høstjakta er absolutt til stede og, etter sigende, også realistisk. Og selv om vi må stå opp kl. 06.00 på fridager for å rekke det, har vi det så moro at det absolutt er verdt det!

En ulempe med det flotte vårværet er at stort sett alle jorder nå er nysådd og da kan vi naturligvis ikke gå på dem. I skogen, i hvert fall der vi pleier å gå, er det nå så mye elg at vi nesten snubler over dem og de kan bli mindre festlige å ha med å gjøre når kuene får kalver om ikke så alt for lenge. Så da gjenstår det å sykle eller gå tur langs bilveier. Sykkelturer er jo greit nok som trim og transport, men bortsett fra det er det kjedelig. Ozzy synes tydeligvis også at varmen ganske fort blir plagsom. Og som så ofte før gjør jeg alt for å unngå å gå tur. Håpet er derfor at det skal bli levelige badetemperaturer og at vi kan kombinere det nyttige med det behagelige når det blir varmt nok i vannet. Svømmeline til Ozzy og hensiktsmessig badedrakt til matmor er derfor bestilt og får vi til det jeg har tenkt, så må jo svømming være fin trim for både dachser og eldre damer på varme sommerdager?!

Siden vi har nær familie som skal flytte lenger syd i Europa i nærmeste fremtid, har vi også blitt enige om å rabiesvaksinere Ozzy. Den prosessen tar jo litt tid, så det er bare å få den påbegynt. Og når det først er gjort, så er det jo f.eks. mye enklere å, litt impulsivt, melde seg på en utstilling eller noe annet og kombinere det med en ferietur, og nå da altså også familiebesøk. Første dose blir satt på mandag og går alt som det skal, kan vi reise i Europa til høsten!

Mer heldig med påskeværet går det vel knapt nok an å bli! Med 20 varmegrader i skyggen og grønt løv på trærne, minner det faktisk mer om sommerferie enn påskeferie.

Ozzy synes nok faktisk at det blir litt i varmeste laget, så når vi er på tur leter han opp gjørmehull og myrputter han kan vasse uti og helst rulle seg i. Og til hans store glede, finnes det en minimal snøflekk igjen på et skyggefullt sted der vi pleier å gå tur. Den utnyttes for alt den er verdt både til inn- og utvortes bruk.

På dagens tur ble han veldig forskrekket da det kom to elger brasende over stien rett foran oss. Han har jo sett elg mange ganger før, men denne gangen kom de nok litt brått og tett på. Jeg skvatt jo jeg også, men så lenge det ikke er snakk om ku med kalv, så blir jeg mer imponert over enn redd disse majestetiske dyrene. Og at Ozzy er skeptisk til elg, er vel egentlig bare bra for jeg ser jo helst at han ikke jager dem... Skjønt jeg er ikke hellig overbevist om at han ikke hadde løpt etter hvis han hadde fått lov.

Huggormen har også krøpet ut av vinterdvalen og koser seg i sola. Vanligvis forsvinner jo den ganske raskt, men nå er de fremdeles litt kalde og trege, så da er jeg litt mer forsiktig. Spesielt når jeg går med hund på steder som fort varmes opp av sola. Heldigvis! Den litt for regelmessige pinnen som lå noen meter foran oss på den solvarme grusveien i dag var nemlig et høyst levende eksemplar av arten og hadde Ozzy oppdaget den før meg og rukket å snuse på den, er det ikke sikkert at det hadde gått så bra. Nå er det vel i og for seg sjelden at hunder dør av huggormbitt, men det hadde uansett blitt et veterinærbesøk i hui og hast hvis han hadde blitt bitt.

Tidligere i påsken var vi en tur i nabolandet og siden det er noe vi er relativt ofte, blir det markkur på Ozzy hver 28. dag heretter i henhold til reglene fra Mattilsynet. Jeg har en mistanke om at det er å bedrive overmedisinering, men regler er regler og jeg vil jo også helst slippe dvergbendelorm i norsk natur.
 
Kattene er også tydeligvis mer enn fornøyd med med varmt, fint vær og ferie. Når vi er hjemme og dører og vinduer står åpne, kan de jo gå ut og inn som de vil og spise, sove og kose litt akkurat når det passer dem. Faktisk hadde vi tenkt å reise bort noen dager, men vi hadde ikke hjerte til å ta fra dem gleden etter en lang vinter når vi ser hvordan de koser seg. Ozzy på sin side ser ut som han trives med løpestrengen sin. Aksjonsradiusen er ganske stor og når vi ikke har vært på tur, har han gnagd, gravd og slumret i gresset. Så alt i alt har vel både folk og dyr hatt det aldeles utmerket med å tilbringe påsken hjemme!

I morgen er desverre siste fridag i denne omgang og den skal brukes på sporkurs. Tirsdag er det lydighetstrening og på lørdag er det sporkurs, så da er vi i gang igjen!

I dag har vi vært på sporkurs for første gang. Ozzy var meget interessert og forsto nok god at noe skulle skje da jeg pakket sele, line osv. ut i bilen i går kveld. Natten ble litt urolig fordi vi også har en liten katt som er ute på sine første "tenåringssprell" og helt rolig ble det vel først ca. kl. 02.00.

Det var imidlertid en svært lykkelig liten hund som forsto at han skulle få være med ved avgang kl. 07.15 i dag tidlig. Vel fremme møter vi trivelige folk og hunder og det er i det hele tatt masse spennende som skjer. Men så må man jo vente i bilen mens de legger spor... Det er kjedelig det! Og så kommer matmor tilbake med blod på hendene, bokstavelig talt. Blod er jo gøy! Vi er første ekvipasje ut og nå stopper det litt for Ozzy. Det ser ut som han lurer på hva i alle dager alle disse menneskene og hundene gjør her??? (Og det stemmer det, Ozzy, vi har alltid gått spor alene. Det er derfor vi går på kurs nå). Men det går da på et vis...

Vel hjemme igjen etter en koselig dag, innser jeg at jeg nok lot Ozzy "brenne kruttet" for tidlig. Det ble rett og slett for mye nytt og spennende på en gang! Og Ozzy selv var så sliten at selv to katter som sprang forbi, og i tillegg, gjorde seg til, bare fikk ham til å sukke tungt og velge en annen sovestilling...

Mens Ozzy fikk mat og sov på plenen i det usedvanlig fine været, monterte vi en dessuten en uhyre gammeldags innretning, nemlig løpestreng. Ofte beskrevet som noe nærheten av et torturinstrumet for hunder, men i Ozzys tilfelle er det snakk om et sted han kan gå ut og tisse litt og kanskje gnage på et bein uten å surre båndet inn i busker og trær. (Trim og trening får han åpenbart nok av andre steder, for da jeg åpnet de doble verandadørene nå, så han bare oppgitt på meg...). Og hvis noen lurer på hvor det ble av planen om hundegården, så er den utvidet til å gjelde store deler av tomten. Vi må bare finne et gjerde som fungerer både praktisk, estetisk og økonomisk først...

Og du, Ozzy, du er jo bare "nusserullen" du da...

Våren kom plutselig og nesten før vi visste ordet av det var snøen borte og nå i helgen viste faktisk gradestokken 20 varmegrader. Og det var i skyggen bak huset! Nå er vel ingen av oss blant de som fryser mest, men det er jo deilig å kunne gå tur uten store støvler og ditto jakke.  Ozzy på sin side koser seg i gjørmedammene og vasser uti og legger seg gjerne ned. I motsetning til gamle Nico som hatet og bli våt og skitten og gjerne gikk i store buer utenom med mindre det var noe ekstremt spennende på gang eller veldig varmt. Kombinasjonen lang pels og gjørmebad er ikke helt ideell sett fra et renholdsperspektiv og jeg trenger kanskje ikke si at sluket på badet er tett... Og at ett av mine store ønsker er utendørs hundedusj med varmt og kaldt vann. Nå består heldigvis husholdningen av en rørlegger også, så det kan jo hende det blir en løsning.

Båndtvangen kom ikke like plutselig og uventet, men langline er et suverent hjelpemiddel, så da får Ozzy løpt litt likevel. Og ikke minst snust på og undersøkt det meste. Matfar har dessuten så smått begynt å sykle med ham, så da får han strukket skikkelig ut innimellom. Ozzy er jo fremdeles ung, så det foregår på grusvei og foreløpig bare i korte økter. Litt kjedelig å ikke kunne snuse og tisse på alt selvfølgelig, men Ozzy har forstått poenget!

En av de tingene jeg setter størst pris på hos Ozzy for tiden er at han faktisk kan få f.eks. et bein og være ute i bånd alene uten at han bjeffer på alt og alle. Han har tydeligvis også stor glede av å sitte å se på folk og dyr, men han sier ingenting. Helt alene er han dog sjelden for vi har ham utenfor den doble verandadøren med glass helt ned til gulvet og når han er ute, sitter vi som regel like innenfor. Så han kan se oss og vi ham. Og veldig ofte har han dessuten selskap av den yngste katten, Prixie. De to har et spesielt forhold og hun er gjerne å finne innenfor radiusen av hundebåndet når de to er ute samtidig. Trekløveret som bor her var dessuten et artig skue da jeg i går fikk høre voldsom bjeffing ute på veien og så ut for å se hva som foregikk. Da jeg fikk øye på mine tre dyr, lå de tett inntil hverandre på rekke og rad og tittet forsiktig rundt hushjørnet.

Det minner meg om at jeg i sin tid ble advart mot kombinasjonen katter og dachs av en veterinær. Det kom visstnok aldri til å gå bra. Men det gjør jo det! Selvfølgelig jager Ozzy katt når han får muligheten, men det har vi løst ved at kattene har sine steder i høyden som de kan oppsøke når de vil være i fred. Der har de også mat og vann. Og dessuten blir det mer og mer begrenset hvor lenge han gidder, så ofte sovner de i en tett klynge. Det sier vel også sitt når kattene gjerne oppsøker hunden, selv utendørs, for nettopp å bli jaget. De synes jo det er gøy! Og det eneste som skjer når han får tak i dem er jo at de blir slikket i ørene...

Det største problemet med å ha dem sammen har egentlig vært kattedoen. Frøknene her har jo en dråpe asiatisk villkattblod i årene begge to og går helst ikke ut når det er vinter eller regner. Følgelig må vi ha kattedo inne. Og Ozzy synes katter som går på do er uhyre interessant. Spesielt bæsjen deres... Han spiser den riktginok ikke lenger, men den må graves opp og bæres til et egnet sted for nærmere undersøkelse! Urk! Og kattedo med tak og luke har ikke fungert. Ozzy finner veien inn og en dachs sammen med en katt som prøver å gjøre sitt fornødne inne i en liten boks blir bare feil. Interessen fra Ozzys side ble langt mindre da vi fjernet lokket (Spenningen og "hi-følelsen" forsvant sikkert...), men yngste kattefrøken er på sin side opptatt av at etterlatenskapene må graves skikkelig ned og gjør det så sanden spruter. Så etter nøye overveielse ble det investert i en dyr kattedo med inngang og rist på toppen. Jeg kan fremdeles høre at vesla graver, men nå våkner jeg i hvert fall ikke av at sanden treffer veggen i motsatt ende av rommet... Og når Ozzy ikke kan se katten gjøre fra seg eller har enkel tilgang til bæsjen, bryr han seg ikke heller! Fantastisk! Og jeg, som var halvveis invalid i fjor vår og sommer fordi jeg pådro meg ryggprolaps i forsøket på å flytte en kattekasse, er sjeleglad for at det bare er å åpne et lokk for å tømme uten at jeg må flytte på den.

Ellers dukker det opp det mengder med UNO (Uidentifiserbare Nedgravde Objekter) nå når snøen ble borte og jeg aner ikke hvor mange ufattelig ekle ting jeg har tatt fra Ozzy og byttet med ferskere varer. Nå tåler tydeligvis magen hans det meste, men jeg nekter å tro at råtne rådyrklauver fra i fjor fulle av fluelarver er helsekost! Så vi har forsøkt å rydde, men han finner stadig noe nytt! Og det er vel ikke så rart med tanke på at det meste tydeligvis blir mye bedre når det har vært gravd ned minst en gang...

Takket være at snøen forsvant så brått, starter den praktisk delen av sporkurset vårt allerede til helgen så da regner jeg med at vi rekker to økter i løpet av påsken. Inntrykket så langt er veldig bra, så vi gleder oss! Vi har også meldt oss på en treningsgruppe som skal trene lydighet en gang i uken ut over våren siden det siste kurset, etter min oppfatning i hvert fall, vellykket og morsomt. Vi skal selvfølgelig også sørge for å få med oss flest mulig av dachshundklubbens arrangementer fremover.

Tiden flyr og plutselig har det gått nesten en måned siden sist. Og at Ozzy nå har bodd hos oss i over ett år er nesten ikke til å tro! Han er nå straks femten måneder gammel og begynner å bli voksen. Det er koselig med valp og unghund, men jeg innrømmer gladelig at jeg liker voksne hunder best. Heldigvis kan man kanskje si, for det er voksne de er lengst.

Jordet "vårt", som nok er på størrelse med Slottsparken og vel så det, er igjen brøytet, så vi koser oss der både morgen og kveld. Ozzy har blitt så lydig at han kan løpe løs på skaresnøen og det er absolutt verdt bryderiet å stå opp en time eller to før man egentlig må for å se ham kose seg. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne kalle inn en dachs fra et morsomt spor på flere hundre meters avstand, men det kan jeg nå! Men det er nesten så jeg har litt dårlig samvittighet for å gjøre det, for han kaster seg nærmest rundt i luften og løper så fort de korte bena kan bære ham når jeg roper. Selv om han er på vei inn i skogen på motsatt side av jordet hvor til og med jeg kan både lukte og høre at det står rådyr. På den annen side kunne jeg ikke hatt ham løs hvis det ikke var for at jeg føler at jeg kan stole på ham når det gjelder innkalling i 99% av tilfellene. Nå er det riktignok ikke innført ekstraordinær båndtvang her, men hjortedyrene har vært gjennom en hard vinter de også og fortjener ikke å bli plaget av hunder. Så gjenstår det da å se om dette er noe som blir sittende denne gangen. Han hadde jo en periode da konsentrasjonen ikke var helt på topp, men det jo normalt i en viss alder. Det er jo koselig og behagelig for både hund og eier at hunden kan være løs av og til på dertil egnede steder og det er jo derfor jeg har lagt ned så mye jobb i nettopp innkallingstreningen.

Vi trener også generell lydighet og går på kurs to ganger i uken for tiden. Noe Ozzy, av en eller annen grunn. tydeligvis plutselig synes er veldig morsomt. Så snart snøen går, skal vi jo på sporkurs og den lokale dachshundklubben skal også arrangere både treninger og kurs i nærheten, så aktitivetsnivået kommer ikke til å bli mindre ut over våren. Sykkelen er også funnet frem, så når grusveiene blir is- og snøfrie, skal jeg prøve å lære Ozzy å løpe ved siden av. Det er jo snart båndtvang, så vi må jo finne på noe slik at han får litt skikkelig trim da også.

I det siste har det stort sett vært relativt fint vær og siden det nå er lyst både før og etter arbeidstid, blir det fort 2 - 3 timer ute eller på trening hver dag. Det er ganske mye, så jeg prøver å legge inn en rolig dag innimellom. Ozzy synes tydeligvis at det er helt greit med dager da det ikke skjer så mye, men jeg koser meg veldig på tur og trening sammen med ham, så det er nok jeg som har størst problemer med å holde meg i ro!

I skrivende stund opplever jeg tilfredsstillelsen ved å ha en sliten liten hund liggende foran ovnen. 

Det har vært litt småkaldt i dag, men været har vært nydelig, så vi har da fått vært ute noen timer. Jordet "vårt" har desverre snødd igjen, men selv om vi har korte bein, er vi ganske sta, så vi har gått opp igjen en sti som vi kan bruke. Fin trim for oss begge og alt for å slippe å gå langs veien! Ha-ha

Jeg holder også på å lære Ozzy å komme på fløyteinnkalling. Nå er jeg ikke sikker på hvor mye trening det egentlig krever, for han forsto poenget med en gang. Meningen er i hvert fall at det skal være den innkallingen vi aldri mislykkes med, som brukes sjelden og som dessuten er lik hver gang. "Kom" og "kom hit" er jo ord som brukes ofte og som lett blir litt "utvannet". 

Ellers har vi, eller det vil si jeg, funnet ut at vi har fått nok agilitytrening for en stund, så når muligheten nå meldte seg for å trene lydighet innendørs to ganger i uken frem til sporkurset starter i april, så velger vi å benytte oss av det. Selv om vi både merker godt og utnytter at dagene blir lengre, er det fremdeles kjærkomment med aktiviteter som kan utøves på steder med kunstig lys etter arbeidsdagens slutt. Og kanskje, kanskje blir vi så flinke at vi kan ta bronsemerke en eller annen gang... Ikke fordi jeg er misfornøyd med den hverdagslydigheten vi har fått på plass. tvert i mot, men det er moro å trene og å få til ting. Og det tror jeg faktisk Ozzy synes også.

Akkurat nå er det nesten 25 minusgrader ute, men håpet er at det skal bli levelig når solen får varmet litt i morgen, for det gjør den faktisk nå, og at vi kan få oss en skikkelig tur! Forrige helg var det nemlig for kaldt til å være noe særlig ute og vi dro på handletur til nabolandet i stedet. Nå resulterte riktignok turen i mye fin hundemat (Utrolig hvor mye "rått og godt" man kan finne i fryse- og kjøledisker når man har tid til å lete litt...) , men det er kjedelig!

Nå er det over tre måneder siden siste oppdatering og det er jo ikke bra! På den annen side har det strengt tatt ikke skjedd så mye. Vi er på agility- og ring-/sosialiseringstrening to ganger i uken mens vi venter på våren. Sent i høst trente vi ganske mye spor og Ozzy fikk også prøve seg med "bestemor" og "bestefar" som jo har en viss erfaring med å trene dachser på spor. Jeg hadde et lite håp om å få til en sporprøve før jul, men så kom sprengkulda og snøen og dermed brast det håpet. Nå satser vi i stedet på å få det til før sommerferien. Da rekker vi kanskje å få med oss et sporkurs først også og det er sikkert ikke så dumt!
 
Det viste seg også å være 2 - 3 måneders leveringstid på spesialtilpassede hundegårdselementer, så det ble ingen hundegård før vinteren heller. På den annen side gir det mer tid i "tenkeboksen" og det kan godt hende at vi kommer til å lage den litt annerledes og, ikke minst, en god del større enn først planlagt.
 
21. desember fyllte Ozzy ett år og det måtte jo markeres. Bare for moro skyld selvfølgelig, men Ozzy fikk leverposteikake dekorert med kattemat og selv om han ikke forstår hva bursdag er, så forsto han seg i hvert fall på det!

Det kom ikke akkurat som noen stor overraskelse, men innkallingen sitter ikke 100% lenger. Den siste uken og vel så det har det vært levelige temperaturer utendørs og da bærer det til skogs så snart vi er hjemme og det er noenlunde lyst. Så også i dag. Å gå på dårlig brøytede skogsveier er fin trim både for folk og dyr og selv om det er elg- og rådyrspor overalt, så trodde jeg ærlig talt ikke Ozzy hadde mulighet til å ta seg frem i dypsnøen utenfor veien og i hvert fall ikke så fort at jeg ikke ganske raskt får tak i ham når jeg bruker langline. Der tok jeg feil! Da vi krysset et helt ferskt rådyrspor, forsvant han opp gjennom lia i en utrolig fart og hørte gjorde han i hvert fall ikke. Siden han hadde 10 meter line på slep, turte jeg ikke annet enn å følge etter fordi jeg var redd for at han skulle sette seg fast og bli vanskelig å finne. Det ble en heller strabasiøs tur i bratt terreng med mye snø, men jeg må innrømme at jeg synes det er litt moro å se at han "virker"! Neste gang er jeg fristet til å bare ha på ham jakthalsbånd og la ham løpe, men det lureste er kanskje å ha med sporsele og la ham følge sporet i line siden det er det vi egentlig skal trene på. Det siste vil kanskje til og med føre til en slankere og sprekere matmor hvis det gjentas regelmessig og det gjør i hvert fall ingenting!

Apropos slankere, så har Ozzy også blitt det. Tykk har han jo aldri vært, men matinntaket og aktivitetsnivået tatt i betraktning forsto jeg en stund ikke helt hvorfor det så ut som han la på seg. Årsaken viste det seg var en kommunikasjonssvikt i heimen som førte til at Ozzy en periode fikk dobbel rasjon med Vom & Hundemat; en porsjon om morgenen av meg før jeg dro på jobb og en av matfar når han kom tidlig hjem om ettermiddagen. Nå får han bare en og det hjelper selvfølgelig! Tørrfôr får han veldig lite av, men derimot en god del bein og rått kjøtt av forskjellig slag. Alt i alt får han vel ca. 50% Vom og Hundemat og 50% annet rått fôr. Som godbiter på trening og tur bruker vi nå hjemmelaget "hundeleverpostei". Det er rett og slett leverpostei laget med lite fett og uten salt og annet krydder. Fordi den er så mager, smuldrer den og går forholdsvis greit å ha i en plastpose i lomma. Ozzy ser ut til å fungere veldig bra på dette kostholdet! Pelsen er blank og fin og til valp/unghund å være har han hatt bemerkelsesverdig lite løs avføring og oppkast. Det som kommer ut er i det hele tatt minimalt. Både munn og ører holder seg også helt rene og lukter så og si ingenting. Jeg heller altså mer og mer til den teorien som hevder at hunder som får spise det de er skapt til, får bedre bakterieflora i magen og mer av de næringsstoffene og vitaminene de trenger ad naturlig vei. Noe som igjen fører til at de blir mer motstandsdyktige og får bedre kvalitet bl.a. på hud og tenner. At regelmessig tygging på bein holder hundetenner rene for tannstein, erfarte jeg jo med gamle Nico, men det skal visstnok også styrke musklene i kjeven og nakken. Noe som igjen forhindrer skader og forkalkninger. Det siste vet jeg ikke, men jeg tror i hvert fall ikke det er skadelig og jo mer jeg leser og erfarer om emnet, jo mindre redd er jeg for å gjøre noe galt ved å kutte ut tørrfôret.

Noe vi er veldig glade for er at vi har lykkes med vårt forsett om at Ozzy skulle være så lite som mulig alene hjemme til tross for lang vei til jobb og en i hvert fall så langt, ganske tøff vinter. Nå virker det heller ikke som han mistrives med å være hjemme alene de dagene det er aktuelt og "rampestrekene" er det helt slutt på. Alt i alt virker han som en veldig glad, frisk og veltilpasset hund.

Ett av nyttårsforsettene mine var å bli flinkere til å oppdatere her. Ikke minst for min egen del fordi det er morsomt å gå tilbake å lese det jeg skrev for flere måneder siden. Jeg skal også legge ut flere bilder, men det må bli i morgen for nå begynner det å bli sent her... Noen nyttårsforsetter som gjelder Ozzy mer direkte har jeg også, men de skal jeg skrive mer om siden.

Her er det hektisk byggeaktivitet om dagen for å få på plass så mye som mulig av utebod (Kan det forresten kalles en bod når arealet nærmer seg 30 kvm.?) og hundegård før snøen kommer. Det kommer ofte snø i løpet av elgjakta og den er godt i gang... Døgnet har rett og slett ikke mange nok timer og noe må rett og slett nedprioriteres. Foreløpig har desverre salderingsposten vært sportrening... Det krever både litt planlegging og dachslys og desverre er det første litt vanskelig blant annet på grunn av håndverkere og materialleveranser og det siste er det i ferd med å bli mangel på.

Agilitytrening derimot foregår i flombelysning, så det får vi til. Eller det vil si, får til og får til... På gode dager klarer vi å kjøre en kombinasjon av tre hindere og det imponerer ingen, men både Ozzy og jeg synes det er ganske gøy. (Siden han er så vidt ung og uferdig i kroppen går vi da også forsiktig frem). Jeg merker imidlertid at det gir resultater i hverdagen i form av bedre kontakt med hunden og dessuten får både han og jeg effektiv trening, så da kommer vi til å fortsette med litt agility gjennom vinteren. Ikke minst fordi det gir mulighet til å trene innendørs i et ridehus to ganger i uken. Nå er det ikke spesielt varmt i ridehus midtvinters heller, men underlaget er i hvert fall is- og snøfritt og det er tak over. Med forrige vinter i friskt minne, er bare det en stor fordel. Ambisjonene er minimale, men hvis Ozzy og jeg kan få bruke kroppen og hjernen litt ekstra samtidig som vi har det gøy sammen et par ganger i uken, synes i hvert fall jeg det har noe for seg. (Det gjentar seg neppe, men i fjor viste faktisk gradestokken her rundt 20 minusgrader nesten hver eneste morgen fra 17. desember til slutten av mars). Det er jo dessuten sosialt både for folk og dyr.

Desverre har det vist seg at betennelsen på øyet har kommet tilbake og nå på begge øynene. Det ser ikke ut til å medføre noe ubehag eller smerte, men det ser ikke bra ut og spesielt ikke om morgenen. Nå skal det dog sies at Ozzy ikke har vært voldsomt samarbeidsvillig når det gjelder å bli dryppet i øynene, så det er nok ganske mange dråper som har havnet helt andre steder enn i øynene hans... Vi prøver derfor en runde til med Kloramfenikol (Og nå begynner Ozzy å synes det er akseptabelt også...), så da håper vi det går over etter behørig fullført kur. Hvis ikke blir det bestilt time hos en av de to utrolig dyktige veterinærene som tok vare på Nico mot slutten til uken.

Ellers har vi konstatert bendelorm hos en av kattene, høyst sannsynlig Kattzy som er ute og sikkert spiser ett og annet, så Ozzy har også fått markkur etter alle kunstens regler siden han koser, leker og gjerne sniker seg til et besøk eller to i en kattekasse... 

Ozzy er en herlig hund! Og jeg sender igjen en takk til Grimstad, for jeg tror ikke det hadde vært mulig å få til den hunden jeg ser konturene av uten å ha drevet meget bevisst avl og dessuten ha fulgt opp valpene på en utmerket måte! 

Onsdag ble en ganske slitsom dag... Kl. 03.55 våknet jeg av at Ozzy kastet opp. Han var ikke syk, men han hadde tydeligvis spist mye gress, så jeg valgte å lufte ham før jeg vasket. Da det var gjort, var det gått en halvtime og det ble ikke så mange minuttenes søvn før vekkerklokken ringte kl. 05.15. Tidsskjemaet mitt sprakk fullstendig da det plutselig var to katter som skulle ha mat og oppmerksomhet, så jeg rakk ikke toget jeg egentlig må ta for å komme tidsnok på jobb. Ozzy ble tatt hånd om av matfar, men jeg ble oppringt kl. 07.30 med spørsmål om jeg hadde sett at Ozzy hadde en betennelse på det ene øyet. Det måtte jeg innrømme at jeg ikke hadde  i mørket, men jeg ordnet det slik at de kunne reise rett til veterinær etter jobb. Kl. 15.30 fikk jeg nok en telefon og denne gangen kunne matfar informere om at Ozzy hadde greid å åpne skapet hvor dyrematen står. Resultatet var tørrfôrkuler av ymse slag over hele gulvet i skjønn forening med hundekjeks og diverse annet. Heldigvis hadde han tydeligvis hatt større glede av å spre det utover enn å spise det og undersøkes hos veterinær skulle han jo likevel... Øyet var det heldigvis heller ikke så galt med. Det vil si, det skal dryppes to - tre ganger om dagen i ti dager og det er absolutt ikke morsomt for noen av oss, men det er sannsynligvis bare en bitteliten rift på hornhinnen. Det er ikke en gang noen av kattenes skyld, for dette er nok noe han har pådratt seg før han kom hjem, for når jeg tenker meg om, så nevnte moren min at det ene øyet hans kanskje var litt rødt. Egentlig synes jeg nå at veterinærene kunne ha klippekort og kvantumsrabatt for dette var andre gangen vi måtte dit på under en uke. Forrige fredag var jeg nemlig der med Kattzy som, nok en gang, var blitt bitt av en annen katt.

I det hele tatt er Ozzy inne i en "destruktiv fase" og river ned og i stykker ting. Her en dag kom vi hjem til en hundeseng som var revet i fillebiter og i går hadde han fått tak i en krydderboks som selvfølgelig var bitt i stykker. Man får bare takke høyere makter for at han ikke spiser alt mulig helt ukritisk! Helt vill og gal er han dog ikke, så det er vel bare å bli enda flinkere til å rydde bort potensielle "prosjekter" og vente på at det går over.

Denne uken ble det verken agility- eller ringtrening, men matfar har lagt ut og gått et par spor og det er ingen tvil om at Ozzy synes det er gøy! Vi mangler klauver, men nå starter jo både elg- og rådyrjakt snart, så da er vi lovet at vi skal få av venner og bekjente. I mangel av klauver, bestilte matfar biter av elgrygg hos den lokale slakteren og det var tydeligvis heller ikke å forakte så det ut til. Hele familien har dessuten vært involvert i sportreningen, for siden sporene er lagt i nærheten av huset, har Kattzy også vært med og gått bakerst. Prikkepus på sin side har fulgt interessert med fra vinduet.

De første dagene i uken er ganske slitsomme både for folk og dyr her. På mandager er det agilitykurs og på tirsdager er vi på ringtrening. Å si at vi er den fødte agilityekvipasje, ville være å overdrive. Sant å si er vi vel en katastrofe, spesielt med løpetisper på alle kanter, men Ozzy synes stort sett hindrene er morsomme når han tar seg tid til å ta en kikk på dem og jeg tror altså at det er nyttig å trene kontakt med så intense forstyrrelser. Selvfølgelig imponerer vi ingen som er vant til å omgås gjeterhunder av forskjellig slag, men Ozzy får skryt for å være en vennlig og veltilpasset hund og jeg for tålmodighet og engasjement, så da er jeg langt på vei fornøyd!

På ringtreningen er vi sammen med bror Yaro og matmor Ragnhild og det er jo kjempekoselig. Nå på tirsdag ver det helt rørende å se hvordan de koste seg sammen etter treningen. Vanligvis er det selvfølgelig litt tendenser til rivalisering mellom de to brødrene, men da var begge de slitne og medgjørlige. Det er nesten så man kan undre seg på om de på en eller annen måte vet at de er brødre. Sannsynligvis gjør de ikke det og kontakten er nok basert på at de er så like både i kropp og sjel, men de er utrolig søte sammen når de er i det lunet! Ozzy og jeg er forresten ikke noen spesielt vellykket ekvipasje i utstillingsringen heller. Ozzy er i øyeblikket mye mer opptatt av alt annet enn å gå pent i bånd og det later desverre til at han har fått litt avsmak for å la seg undersøke på et bord. Det er ikke det at han er redd eller aggressiv, men det er tydelig at han ikke synes det er spesielt gøy. Det skyldes nok desverre det litt uheldig veterinærbesøket da jeg trodde han hadde svelget synåler, men håpet er jo at vi skal klare å rette det opp med stadige positive opplevelser. Jeg vurderer faktisk å bestille en time hos veterinæren bare for å gjenta det hele men nå med masse kos og ros. Det var tross alt ingen som gjorde noe galt der og det var nok langt mer skremmende enn vondt. Den som burde ha holdt hodet kaldt var meg og jeg burde ha vært rutinert nok til å ikke la det foregå på den måten!

Av og til føler vi oss ganske velllykket likevel. Det er for eksempel ikke noe problem å la Ozzy løpe løs på jordet bak huset nå som det er tresket. Han stopper opp og kikker på folk og hunder som er hagene sine eller som passerer på veien ett stykke bortenfor, men han gjør ingen tegn til å ville oppsøke dem. Han surrer selvfølgelig rundt og i sin egen lille verden og snuser og graver, men det er jo sannsynligvis det mest morsomme med å være hund. Og det kan han nå altså få lov til fordi han kommer som et prosjektil med en gang han får beskjed. Drømmen er jo å få til det som, i mine øyne, er det ypperste av hundedressur, nemlig å kalle inn en hund fra drevet. Da hjelper det lite å komme trekkende med både godbiter fra himmelen og straff fra h.... Ha-ha. Lykkes man med det, så har man også en kontakt med hunden som langt overgår det som foregår under vanlige lydighetsøvelser. Synes jeg da... Og en av de tingene som gleder meg i så henseende er at selv om Ozzy er ukonsentrert, sammenlignet med gjeterhunder, så er han tydeligvis i stand til å ha to tanker i hodet på en gang og han vet alltid hvor jeg er også. Men det er kanskje ikke så tydelig...

På jordet nedenfor beiter det fem rådyr morgen og kveld, så jeg tenkte også at vi skulle gå ned dit for å se hvordan han reagerer på sporene. Siden han i utgangspunktet ikke skal brukes på jakt, er jeg litt mer usikker på om det lurt å vise ham dyrene, men på den annen side hadde det være interessant å se hvordan han reagerer.

Et annet område hvor i hvert fall Ozzy innehar en naturbegavelse er spor! Desverre er mine kunnskaper rustne (Jeg er livredd for å bli villeder i stedet for veileder!) og jeg har forsøkt å finne et innføringskurs og , men de arrangeres tydeligvis om våren. Akkurat det er jo ikke så rart med tanke på at veldig mange av de som kan noe om slikt er opptatt på annet hold om høsten. Heldigvis er vi lovet hjelp og veiledning fra særdeles kompetent hold og Ragnhild og jeg har avtalt å samarbeide. Det meste blir i hvert fall morsommere og mer interessant når man kan samarbeide og utveksle erfaringer! Vi har en foreløpig plan om å gjøre et forsøk til uken, men det er selvfølgelig litt avhengig av at vær og tidsskjema holder.

Førstkommende helg er en av de to helgene i året vi tradisjonelt har tatt oss fri fra kjæledyr og reist på biltreff. I skrivende stund har derfor Ozzy reist på hyttetur med "besteforeldrene" sine og blir borte til mandag. De er jo da altså særdeles dachsvante, så Ozzy har det helt sikkert fantastisk, men han er dypt savnet!

Helt kjæledyrfritt blir det dog ikke og når Ozzy kommer hjem, bor det en kattunge her...

I dag runder jeg 40 år, men formen er vel omtrent tilsvarende en som fyller det dobbelte takket være en mer enn heftig sommerforkjølelse. Feiringen har med andre ord vært ganske behersket og jeg har egentlig følt meg veldig fornøyd med å kunne sitte litt oppe og få servert bløtkake. Ozzy måtte jo selvfølgelig også få smake! Jeg har virkelig vært syk og med en åtte måneder gammel hund i huset kunne det lett ha blitt et mareritt for alle parter, men Ozzy er virkelig tålmodig! Lufteturer og mat har han selvfølgelig fått, men matfar er ikke form han heller, så det har blitt veldig rolige dager denne uken. Jeg er derfor veldig imponert over Ozzy når han rolig legger seg ved siden av sengen min og blir liggende i timevis. Han maser overhodet ikke og når han gir beskjed, så er det fordi han må ut. Fantastisk!

Imponert over begge dyrene blir jeg når det blir blåst opp og smelt ballonger her i dag! Ozzy var litt engstelig til å begynne med, men etter at han bet i stykker en, ble ballonger en ganske ufarlig ting tydeligvis. (Nå vet vi jo at han ikke er "skuddredd" akkurat da...). Kattzy kunne ikke ha brydd seg mindre og fortsatte å slikke seg ren for gjørme i nøyaktig samme tempo før, under og etter smell.

Det fine med å fylle førti i stedet for åtti med denne helsetilstanden er vel at at den som fyller førti, i motsetning til den på åtti, forhåpentligvis kan forvente rask forbedring av formen når viruset slipper taket... På mandag starter Ozzy og jeg på agilitykurs som vi faktisk har blitt påspandert i anledning dagen. Verken dachser eller gamle damer egner seg noe særlig i den sporten har jeg hørt, men vi gjør et forsøk. Liker vi det ikke, tar vi korteste veien over skogen hjem og legger oss på trappa med alle de seks korte beina vi har til sammen i været! Så det så! Ha-ha 

Ellers er jeg glad for å bli førti, jeg! Det er jo liksom ikke noe alternativ da... Og med tre, snart fire, aktive og ungdommelige gledespredere i hus nytter det jo ikke akkurat å prøve å bli gammel heller!

Vepsen er dessuten ganske plagsom for tiden og selv om Ozzy nok har fått lære av humlene at stripete insekter skal man holde seg unna, så avliver vi dem nådeløst med fluesmekker. Desverre befant Ozzy seg plutselig mellom fluesmekkeren og vepsen her en dag og fikk seg nok en kraftig smekk over snuten. Det var nok vondt, men han sa ingenting og bare kikket litt fornærmet på "voldsutøveren" mens han slikket seg. Nå skal man selvfølgelig ikke slå eller sparke hunder, men jeg tror at de fleste hunder takler den slags opplevelser fint så lenge den som utfører handlingen ikke gjør det med vilje og følgelig heller ikke har et truende eller agressivt kroppsspråk.

Ozzy har også de siste par ukene behørig "dissekert" alle lekedyrene sine og det er rosa, mintgrønn og hvit syntetisk "ull" over hele huset. Etter hvert som de blir ødelagt blir de også kastet og det kommer nok ingen nye i hus... Han er rett og slett mye mer "brutal" enn Nico noen gang var og ting som han hadde nesten hele sitt liv, tar Ozzy nå knekken på i løpet av et par timer. De er og var begge trygge, flotte hunder og av samme rase, men det er merkelig å se hvor forskjellige de er; Ozzy er nok en tilsynelatende mer vennlig, "enklere" og mer sosial hund enn Nico, men jeg har også en mistanke om at "stillest vann har dypest grunn" og at Ozzy er både mer jaktlysten og brutal når det virkelig gjelder.

Noen store problemer har vi dog ikke og jeg blir stadig imponert over hvor stødig og nervesterk Ozzy er. Forrige helg hadde vi ham for eksempel med på biltreff for første gang og han sovnet fint i gresset ved siden av banen mens bilene raste forbi i høyt tempo og med mye lyd. Det var jo dessuten selvfølgelig folk på alle kanter. Nå skal det også sies at jeg var litt skeptisk og hadde en "plan B" som innebar å ta ham med i skogen mens matfar tøylet hestekreftene, men det ble da altså ikke nødvendig. Ozzy så ut til å kose seg og fikk dessuten masse positiv oppmerksomhet. Helt ukjent med høye, skarpe lyder er han da heller ikke etter å ha blitt "miljøtrent" i matfars garasje siden han kom hit...

Byggingen av hundegård og vedbod er forresten godt i gang. Det er gravd ut og murt ringmur og neste helg blir det sannsynligvis støping. Med litt flaks og godvær ut over høsten får Ozzy en luksushundegård til disposisjon før snøen kommer, så da gjenstår det bare å se om han liker og setter pris på det. Gjør han ikke det, har vi faciliteteter tilpasset et sledehundspann og får begynne med hundekjøring i stedet...

Eller ikke... En dachs er nok for de fleste og Ozzy er verdt prisen! Mange ganger hver dag!

Katja, altså mine foreldres strihårsdachs, måtte avlives i dag og det er vi selvfølgelig veldig lei oss for! Jeg husker jo selvfølgelig godt at du kom som liten "nusserull" du også, Katja og du var en snill hund! Du ble bare fem år og skulle selvfølgelig ha levd så mye lenger, men desverre ble du syk og når det først skulle bli slik, ble det heldigvis sørget for at du fikk slippe så fort og smertefritt som mulig.

Jeg håper det finnes en hundehimmel og at du leker med Nico der nå!

Ellers har jeg ikke lyst til å skrive så mye mer i dag, men jeg kan forsikre om at Ozzy har det bra!

En mindre stilfull debut i utstillingsringen er nok vanskelig å få til! Dagen startet litt dårlig da VISA-kortet mitt ikke ville fungere etter at jeg hadde fyllt diesel på vei til utstillingen (Det er det fjerde eller femte kortet jeg har fra samme bank som plutselig gir opp ånden, så jeg burde egentlig vite bedre enn å bare ha med meg det ene...), så det ble litt styr før jeg kunne reise videre og jeg ble selvfølgelig stresset. Vel fremme, var vi ved en feiltakelse ikke registrert som påmeldt. Det var i og for seg helt uproblematisk, men det førte til at jeg ble enda litt mer stresset. Stress i slike sammenhenger er som kjent ikke bra, for det smitter over på hunden!

Med kun tre valper i ringen og bror Yaro som en av dem, gikk Ozzy som han aldri hadde vært borti noe som lignet lineføring og jeg var mest redd for at den tynne nylonlina skulle ryke tvers av. Jeg mistet altså også konsentrasjonen... Vel oppe på bordet, var Ozzy overhodet ikke interessert i å hilse på noen skjeggete svenske, altså dommeren, og ville bare fortest mulig ned derfra. Dommeren var svært hyggelig og tok Ozzy på armen og lot ham nufse litt i ører og skjegg, men helt bra ble det aldri! Først tenkte jeg at det var litt rart at Ozzy var så engstelig, for vi har jo trent på å stå på bord og det har i og for seg vært helt uproblematisk tidligere, men så kom jeg på veterinærbesøket på mandag! Der ble han naturligvis tvunget til å ligge stille på et bord holdt fast av fremmede mennesker og det er jo ikke tid til å "dille" så mye når man mistenker at det er akutt. Min feil igjen!

Til tross for den heller miserable seansen, synes jeg imidlertid ikke kritikken var så verst; Utmerket hode og benstamme. Korrekt bitt. Meget god brystkasse, god hals og god rygg, men med noe kort kryss. Velmusklet og velvinklet bak. God pels. Noe vid front i bevegelse og fremskutte skuldre. 

Mye av dette kan jo endre seg, men jeg hadde åndsnærverelse nok til å spørre og han er i hvert fall ikke verken for stor eller for tykk... Kjekt å vite for han vokser og utvilkler seg og trenger tydeligvis ganske mye mat om dagen og det er vanskelig å vite hva som er passe mye!

Jeg fikk imidlertid beskjed om at "Lite träning vore bra!" og det kunne jeg jo ikke si meg helt uenig i! Helt tilfeldig så jeg ett oppslag i ettermiddag på en bensinstasjon om at de arrangerer uhøytidelig ringtrening/miljøtrening hos hundeklubben i nabokommunen de fire neste tirsdagene, så da tar vi en tur i morgen! Om ikke annet skal Ozzy få slippe å fortsette å tro at å stå på et bord betyr noe ubehagelig!

Ellers er matfar kjempeflink og trener 15 - 20 minutter  i hagen med Ozzy hver dag når han kommer hjem fra jobb og før han lager middag. Da er Ozzy på sitt mest oppmerksomme og mottakelige.

Det kan igjen virke som om vi stresser livet av den lille vofsen med det ene og det andre, men jeg kan love at vi har noen svært rolige dager innimellom. På lørdag striregnet det for eksempel hele dagen og da var vi bare ute og tisset litt og ellers lå Ozzy og jeg for det meste og leste en bok. Det vil si Ozzy leste ikke så mye, men valgte heller å innta den dagligdachse stillingen med alle fire bena rett i været...

Det som er veldig synd er at linsen på kameraet mitt har tatt kvelden. Uvisst av hvilken grunn. Den må enten repareres eller erstattes av en ny, men i mellomtiden blir det dårlig med bilder! Siden vi er "midt i en barndom" her, må det imidlertid gjøres noe med problemet ganske snart og jeg tviler på at vi kan vente på en garantireparasjon! Ha-ha

Det vi nok kan være enige om er at Ozzy er en DYR investering og en LØPENDE utgift! Ha-ha Forrige uke hadde han vært i klesskapet mitt og forsynt seg med de dyreste skoene jeg noengang har eid; et par superlekre Prada-sandaler. Det lå også flere par godt brukte joggesko der og sandalene lå innpakket oppå en hylle, men "Knotten" har tydeligvis sans for kvalitet, så da måtte det bli sandalene. Jeg må innrømme at jeg fikk tårer i øynene da jeg oppdaget hva som hadde skjedd, men jeg sa naturligvis ingenting for når jeg ikke er flink til å lukke skapdører, så har jeg bare meg selv å skylde på.

Nå på mandag hadde jeg hjemmekontor og satt i telefonen med en kunde da jeg hørte at Ozzy hostet og harket på badet. Det pleier han jo ikke å gjøre, så jeg gikk for å se og ut av munnen hans fallt det en istykkertygget pakke synåler hvor det manglet to! Jeg avsluttet stakåndet samtalen med kunden mens jeg forklarte problemet og lovte å ringe tilbake. (H*n har heldigvis hund selv og vi har snakket sammen mange ganger...). Deretter bar det rett til veterinæren og før det var gått 20 minutter var det tatt røntken fra tre sider. Heldigvis var det ingen tegn til synåler på bildene, men det ble selvfølgelig dyrt og moralen er at man kan aldri rydde nøye nok når man har valp. Hvor de synålene kom fra, aner jeg ikke, men de kan selvfølgelig ha fallt ned bak en kommode eller noe annet for en god stund siden.

Sist helg var vi på dressurkurs fra torsdag til søndag og det var svært vellykket. Både Ozzy og vi lærte mye, men som alltid vil det være ting man velger å ikke ta med seg videre. Det var imidlertid veldig koselig og interessant å tilbringe en hel helg sammen med dyktige intstruktører, andre hundeinteresserte mennesker og hundene deres og det anbefales virkelig hvis man ønsker en aktiv og avkoblende ferie som i tillegg er nyttig. For vår del var det i hvert fall langt mer utbytterikt enn f.eks. en langweekend i en eller annen storby og når vi da i tillegg ikke bare kan ha med hunden, men også tilbringe hele dagen med fokus på ham samtidig som vi lærer og opplever noe selv, så er det jo perfekt! Jeg har undersøkt litt og det er flere hundeskoler som tilbyr ukeskurs i sommerhalvåret i både Norge og Sverige, så dette er helt klart et høyst aktuellt alternativ både som høstferie nå i år og sommerferie neste år. Og for vår del ikke først og fremst fordi vi ønsker streng disiplin og en "dau" hund som følger vårt minste vink, men fordi det er morsomt både for hund og eier(e) å lære og oppleve noe sammen. At man har en liten hund er ingen unnskyldning og Ozzy var den yngste og minste på det kurset vi var på nå bortsett fra en Bichon Havanaise med særdeles bevisste eiere. (Hadde det ikke vært for den, ville vi kanskje ha følt oss litt dumme sammen med Groendal, Boxer, Berner Sennen osv.... Ha-ha). Ozzy taklet i hvert fall både modellfly, skyting fra nærliggende skytebane og utfordringer i form av "vippe" og "tak" utmerket!

Vi har også begynt å se resultater av treningen. Her forleden sprang naboens fuglehund gjennom hagen og Ozzy var selvfølgelig på full fart etter, men "stopp" og "på plass" fungerte faktisk! Noe av det samme gjentok seg denne uken da pus løp forbi da jeg åpnet døren for å lufte Ozzy og han spratt forbi meg og ut uten bånd. Ozzy var i det fandenivoldske hjørnet og skulle bare leke. Da pus forsvant nedover jordet fulgte Ozzy etter som en strek og jeg så for meg en lang formiddag på hundejakt og det som verre var. Innkalling har vi selvfølgelig trent mye på og jeg vet at jeg har en sjanse før det blir "mas" og jeg snakker for døve ører. Mirakelet skjedde og da jeg ropte "Ozzy, kom hit", snudde han nærmest i luften og kom tilbake i like fullt firsprang.

I morgen skal vi på utstilling og Ozzy ble badet litt sent, så han er ganske "fluffy" i pelsen akkurat nå. I tillegg har jeg mistanke om at han kan være litt tykk... Han går fint i bånd, men ikke spesielt fint i "trav" så vi får se!

Men, men... Alt i alt er han en super hund med psykisk styrke og synlig livsglede som imponerer! Og da ikke bare oss som har ham i hus! Mamma Jessie kan trygt hvile på sine laurbær! Hun har gjort en god jobb og vi har fått en hund som kan perfekt "hundsk"! 

Nok en stor takk sendes til Grimstad! For det hjelper ikke å trene hvis man ikke har et godt utgangspunkt!

LØPER gjør han i hvert fall raskere enn de fleste og DYR er han både på den ene og den andre måten...

Det som er mye viktigere er at han er kan gå noenlunde i båndet og lar seg undersøke av dommeren. Det første kan vi øve mer på, men at noen f.eks. tar ham i munnen er gøy og da kan dommeren forvente seg rundslikk! Jeg skal imidlertid spørre instruktøren(e) vår(e) om litt hjelp og kanskje et par andre også. Nå er det vel ingen som forventer all verden av en valp, men jeg tror jo ikke at verken folk eller dyr har vondt av å lære. Sist gang utstillingsringen ble entret med egen hund, var imidlertid resultatet "diskvalifisierende tannfeil" og den levde vi alle godt med i 14 år.

Når det gjelder "40-årsønsket" mitt, som altså er en skikkelig hundegård med "nogå attått", så kan det se ut til at det blir noe av allerede i sommer/høst! Og i så fall takket være mine enormt snille og støttende foreldre, som også introduserte meg for disse små, langstrakte dyrene for nesten 25 år siden.

Jeg ble uansett avhengig og må ha dachsdosen! Ha-ha

Har det virkelig gått elleve dager siden sist jeg skrev her? Det har i hvert fall vært elleve dager med uasannsynlig vondt i ryggen. Jeg måtte til slutt krype til korset og oppsøke lege og etter litt prøving og feiling har jeg omsider fått smertestillende som virker. Matfar har selvfølgelig tatt seg av Ozzy, men man blir ganske fortvilet når man har så vondt at man knapt nok greier å få på hunden bånd så den får gått ut og gjort sitt fornødne!  

I dag var imidlertid hele familien i stand til å dra på tur og da kjørte vi inn til en ganske stor innsjø som ligger et par mil herfra. Vann har bevisst holdt oss unna fordi det har ligget is langs kantene helt til nå og det kan være litt skummelt når valpen går ut på isen og den ikke bærer mennesker. Med bånd på går det jo stort sett bra, men enten får ikke valpen undersøke det den har lyst til eller så ender det, bokstavelig talt, med en kalddusj som kanskje gjør hunden livredd vann.

Nå hadde vi ikke akkurat tenkt at Ozzy skulle bade i dag heller, og han kikket da også litt forundret på alt vannet og småbjeffet litt på bølgene. Før vi fikk sukk for oss, stupte han imidlertid uti og vi var nok tre som så litt lange ut i ansiktet da! Etter den første overraskelsen oppdaget heldigvis Ozzy at han kunne svømme og fortsatte utover. Vi som sto igjen på land så på hverandre og lurte vel på hvem av oss som skulle hoppe etter, men da snudde han heldigvis og padlet i fint driv inn til stranden. Det var nok litt kaldt, så han avsto fra videre bading, men det så ut som han hadde veldig lyst! Hvis det nå viser seg at han virkelig er en badeentusiast, så er det en pasjon han deler med både matmor og -far, så da kan vi jo få det mye moro når det blir litt varmere i vannet. Overdreven pasjon, som gir seg utslag f.eks. på brygger og i båt, kan håndteres med redningsvest og line...

Om noen dager er Ozzy fem måneder gammel og ingen liten valp lenger. Han er på alle måter i ferd med å bli en unghund og vi merker det spesielt godt på behovet for aktivitet. Hagen begynner å bli for liten for ham, men på den annen side er det jo kjempekoselig å se at han blir fortrolig med og koser seg i naturen. Nå er det jo ikke akkkurat mangel på turområder heromkring. Problemet er vel heller at det er fort gjort å gå seg bort og at turene kan bli vel lange... Ozzy er i hvert fall en "utehund" som elsker å være ute i all slags vær, så vi får heller kjøpe kart og kompass. Siden dette er en ny fase i livet hans, har jeg også laget nytt album.

At han blir mer og mer uavhengig av oss og vil utforske mer på egenhånd merkes også godt. Langline er derfor et suverent hjelpemiddel som gir han stor frihet og oss en "stoppknapp". Fremdeles kommer han på innkalling ni av ti ganger (Og i dag faktisk på 150 - 200 meter da vi sto langt unna hverandre), men den tiende gangen er linen uvurderlig! Det er jo dessuten båndtvang...

Vi er også glade for å se at Ozzy har et godt og avventende språk overfor andre hunder nå som heller ikke de oppfatter han som en "liten dust" lenger. Han er ikke redd, men han tar det heller ikke som en selvfølge at de er vennlig innstilt. Negative erfaringer har vi imidlertid vært veldig bevisst på å unngå for de kommer tidsnok og det er nok ikke nødvendig å lære dem å krangle.

Det er forresten ikke bare i naturen Ozzy begynner å føle seg trygg. I forrige uke var han med meg til Oslo sentrum. Denne gangen på egne ben og det går også veldig fint. Tog, rulletrapper, heiser og fortau med masse mennesker ser ikke ut til å bekymre ham det minste. Å legge seg rolig under kontorpulten til matmor er heller ikke noe problem, så han er rett og slett en sann fryd å ha med seg. De fleste kommenterer at han er en veldig rolig og tillitsfull valp, så da får vi vel velge å tro på det. De trenger jo ikke å si noe! Ha-ha

Ozzy er jo også med matfar på jobb noen dager i uken og får nyte godt av masse oppmerksomhet der. De mest hyperallergiske og hysteriske blir gjerne ikke håndverkere, så Ozzy får bl.a. spise lunsj på "brakka" og har dessuten fått tilnavnet "Larva".  

Vi har altså verken problemer eller bekymringer med Ozzy. (Kanskje bortsett fra at jeg fant ut at jeg helt ufrivillig hadde endt opp med en truse med, i hvert fall delvis, såkalt "fransk åpning" her en dag...). Neste uke begynner vi på oppfølgingskurs etter valpekurset og uken etter det skal vi på langweekendkurs på en hundeskole. Hva som fungerer vet vi jo ikke helt, så vi får prøve litt forskjellig.

Kattespørsmålet har vi også tenkt nøye gjennom, så her blir det nok kjøpt en renraset Bengal når Ozzy er ferdig med tannfellingen. og har blitt litt mer voksen. Det finnes mange nydelige kattunger rundt omkring, men jeg er i mot bevisst blandingsavl på hund og når vi nå har lyst på Bengal, så får det bli en renraset. At vi i så fall kjøper en dyr rasekatt for å ha den som utekatt, får folk mene hva de vil om. Vi tar jo vare på dem og verken katter eller hunder er skapt for å være innestengt og se livet passere.

Ozzy sprer i hvert fall masse glede!

Hver gang jeg får "hekseskudd" har det direkte eller inndirekte med en dachs å gjøre! Ha-ha I skrivende stund klarer jeg så vidt å sitte oppreist hvis jeg sitter helt rett i ryggen og balanserer på den ene rumpeballen... Hvordan det skjedde? Jo, Ozzy har omsider funnet ut at favoritthobbyen hans, nemlig graving, kan utøves innendørs i kattekassen. Foruten at det støver noe helt forferdelig er vel verken kattesand eller -bærsj særlig sunt å spise for valper. Jeg skulle derfor løfte kassen litt opp i høyden slik at han ikke kommer til og dermed smalt det! De ser så lette ut disse kassene med litt sand i, men fulle veier de vel 15 - 20 kg... Sist gang det skjedde, riktignok for ca. sju år siden, var i det jeg innhentet en strihåret dachs på kattejakt.

Kl. 04.45 i dag morges synes også Ozzy det var på tide å leke. Han ga beskjed om at han måtte ut og det var jo helt greit siden han fikk mat litt sent i går kveld. Vel inne igjen var det løping frem og tilbake og herjing av en annen verden mens vi lå i sengen og forsøkte å late som vi sov. Nå går det jo ikke an å bli verken sint eller irritert på noen som er så liten og søt og har det så gøy, så det endte med at vi bare lå i sengen og lo. Spesielt da Ozzy fikk øye på seg selv med en diger tøyleke i munnen i et speil i halvmørket og nok syntes det var et ganske skremmende syn!

Ozzy har forresten allerede et godt utviklet "ordforråd". Han bjeffer lite, men han har lyder for en hver anledning. Bl.a. uler han når det er noe han gjerne skulle hatt tak i. Når han er frustrert over noe "mikrobjeffer" han. Det er lav, intens småbjeffing. Intens kosing følges av gryntelyder. Når han en sjelden gang bjeffer er det med en grov lyd som høres ut som om det kommer fra en mye større hund.

Vi har nok også bestemt oss for at vi vil ha en katt til. Katzy får nok ikke så mye oppmerksomhet fra oss som hun gjerne vil ha og da ender det med at hun er mer og lenger ute enn både hun selv og vi setter pris på. Hun er en veldig sosial katt og da er det sikkert ikke dumt med en kattevenn. Vi skal tenke litt mer på det og ta tiden til hjelp, men når fellesferien nærmer seg regner vi vel ikke akkurat med at det blir vanskelig å få tak i en kattunge... Kastrerte katter som er inne om natten og stort sett gjør fra seg i kassen sin er vel heller neppe til stor plage i et nabolag vil jeg tro! Vi er heller ikke fremmed for at Ozzy skal få en hundekompis og vi en hund nummer to, men det må i så fall vente et par år til Ozzy er ordentlig voksen. Selv en kattunge koster penger og krever sitt! (Har regnet ut at en "gratis" kattunge koster ca. 6.000 kroner å vaksinere, kastrere, merke og fôre til den blir en voksen katt...). Så lenge vi ikke har barn, og sannsynligvis aldri får det, har vi imidlertid både tid og ressurser til å ha flere dyr. Det er jo noen mennesker som reagerer på at vi bruker det meste av ferien vår på en hund mens vi synes det er virker litt meningsløst å stresse sydover til plagsom varme. I fjor var det snakk om en katt, så det er vel bare slik at det er hver sin smak!

Akkurat nå er Ozzy og matfar ute og vasker bil. Det holdt på å ikke bli noe av fordi noen hadde lånt munnstykket til slangen og gravd det ned... Selv hadde jeg tenkt å ta med meg Ozzy på skogstur i dag, men det må nok utsettes til matmor kan bevege seg normalt igjen. Synd, for det er nydelig vær ute!

I dag har Ozzy og matfar vært på valpekurs i knappe fem varmegrader og høljeregn. Det var visst en fuktig og kald opplevelse, så det var en klissvåt og skjelvende liten tass som ble båret hjem under regnjakken til matfar halvveis i timen. Siden Ozzy også var ganske skitten, passet det fint med en lunken dusj og det virker faktisk som han synes det er ganske deilig å dusje. Akkurat det er en stor fordel når man har visse likehetstrekk med en mopp og det er jorder på to kanter av huset og grusvei på den tredje... Appropos valpekurs og dressur, så lærer fremdeles Ozzy forbløffende fort og nå er det vel 7 - 8 kommandoer han vet hva betyr selv om han selvfølgelig ikke responderer perfekt hver gang. Nå er han da også bare drøyt fire måneder, så vi maser ikke så mye med det heller. Et par - tre repetisjoner innimellom og så lar vi det ligge. Godbitene vi har endt opp med er dog et kapittel for seg! Her prøver man seg frem med pedagogisk og ernæringsmessig "riktige" godbiter i dyre dommer, men det som får hunden til å sitte som et tent lys er helsyntetisk, superbillig hundesnacks fra Europris! Det lukter "hoppetau" (Mulig de er sprayet med kunstig "sur sokk"-aroma...), brukes under sterk tvil og deles i tre... Kan man få en dachs noenlunde lydig er det sannsynligvis verdt det så sant de ikke er dirkte og umiddelbart helseskadelige! Ha-ha

Denne uken har Ozzy også blitt introdusert for alvor i arbeidslivet. Vi har ordnet det slik at jeg begynner litt senere på jobb og derfor ikke trenger å reise hjemmefra før kl. 08.30. Siden vi likevel står opp tidlig har jeg da et par timer til rådighet hvor Ozzy kan få tusle litt i hagen, spise og i det hele tatt rekke å bli klar for en høneblund igjen før jeg må dra. Siden matfar jobber i nærheten for tiden, har han gjort unna halve arbeidsdagen kl. 11.00 og da reiser han hjem for å spise og tar så med seg Ozzy tilbake på jobb. Litt av poenget nå er å venne ham til at vi har en rutine om morgenen og at vi reiser fra ham da. Selv om vi får noen til å passe ham litt på dagtid når det blir for varmt til å være med i bilen, så er det jo kjekt for alle parter at vi ikke er avhengig av at det står noen på døren klar til å overta når vi drar. Vi har jo også trent på å være alene hjemme og når han fått gjort unna både stort og smått fordelt på et par - tre omganger om morgenen holder han seg jo uten problemer de timene det er snakk om. Han har da også vanligvis sovet på formiddagen nå når vi har vært hjemme. Selvfølgelig har vi litt dårlig samvittighet, men det virker ikke som Ozzy selv synes det er så ille. Han piper litt akkurat når jeg går, men når jeg blir stående utenfor å lytte så hører jeg jo at det blir stille etter ett minutt eller så. Det er også helt stille når vi kommer hjem.

Ozzys har to store hobbyer og det er å grave og å gnage. Det er stadig ting som skal graves opp og ned og interessen ble jo ikke akkurat mindre da han oppdaget at det også finnes ting som kan jaktes på under jorden! Pus fanget nemlig en jordrotte som hun stolt viste ham og dermed klikket nok sammenhengen mellom de løse, fine hullene og bytte på plass for han graver så det spruter! Nå lot vi ham riktignok ikke gnage på den sjenerøse "gaven" fra pus, men det tar han igjen på sin stadig voksende samling av saker og ting han har funnet og gjemmer om og om igjen. Bl.a. ett gammelt kokosnøttskall.

Jeg må innrømme at jeg morer meg litt over hva som betraktes som "problemadferd" hos valper på forskjellige internettforum for tiden. Det skal visstnok være et problem at de stjeler sokker og at de leter etter steder å grave ned ting inne. Det største problemet er selvfølgelig at de biter! Egentlig blir jeg vel bare mer og mer glad for at jeg slapp å være helt uerfaren hunddeier i disse tider da (des-)informasjonsflyten synes å være uendelig og jeg, i min enfoldighet, fikk leve i troen på at dette var høyst normal oppførsel hos valper. Det verste er vel at jeg tror det ennå selv om jeg har store problemer med å finne ett par like sokker og sitter her med et litt ømt rift i pekefingeren... Ha-ha

Akkurat nå føles hundeholdet ganske krevende siden det er mange nye rutiner som skal på plass både for folk og dyr, men krevende betyr jo ikke nødvendigvis noe negativt og det oppleves ikke slik heller. Det er krevende i betydningen av at vi alle støter på nye utfordringer og lærer noe nytt hver dag og det blir man sliten av. Jeg får også stadig spørsmål om det ikke er slitsomt å ha hundevalp i huset og det svarer jeg alltid bekreftende på. Det krever mye jobb og planlegging å oppdra en valp til å bli en veltilpasset, voksen hund, men med en valp som viser bare begeistring og glede føles det som om det er verdt det mange ganger om dagen! Ozzy er en skikkelig gla' dachs!

Denne uken fikk vi overraskende og veldig hyggelig besøk av far og sønn fra Finnmark. Yngstemann er en 14-åring som virkelig har godt håndlag med hunder, så Ozzy har fått rikelig med kos, lek og oppmerksomhet. De var også på valpekurs sammen og jeg fikk en viktig påminnelse om at en av forutsetningene for å lykkes med trening er engasjement og å sørge for å være det morsomste hunden din vet! Jeg la også ut et "miniblodspor" som gutta fikk prøve seg på.  

Hundemat er et tema jeg har viet ganske mye oppmerksomhet etter at jeg for noen år siden oppdaget hvor mye det kan ha å si for en hunds helse. Nico hadde utslett og sår under hele buken og etter veldig mange veterinærbesøk og flere antibiotikakurer og andre kurer uten å vise nevneverdig tegn til bedring, ble han bra etter at jeg bl.a. bestemte meg for å droppe tørrfôret. Jeg mistet vel med andre ord troen på at tørrfôr er det eneste saliggjørende. Det beste er sannsynligvis å råfôre på en blanding av forskjellig slags kjøtt, innmat, bein og litt grønnsaker/frukt/bær, men det er selvfølgelig vanskelig å få til optimal næringssammensetning til en hver tid og noe eksperiment tar jeg rett og slett ikke sjansen på når det snakk om en valp. Noe av problemet med tørrfôr, uansett kvalitet, er at det inneholder til dels mye karbohyderater fra forskjellig billig fyllstoff som f.eks. mais og som, i den grad hunden fordøyer det, omdannes til sukker og deretter til fett. Svært aktive hunder, som f.eks. trekkhunder, kan nok ha bruk for lettomsettelige karbohydrater, men ikke vanlige familiehunder. Valget har derfor fallt på en blanding av Vom & Hundemat (Rått fôr som kjøpes frossent i halvkilos "pølser") og Orijen tørrfôr. Førstnevnte er et anerkjent produkt som dessuten produseres lokalt og sistnevnte er et tørrfôr produsert i Canada hvor karbohydratene bl.a. kommer fra frukt og bær i stedet for fra korn. Orijen er dessuten kåret til verdens beste tørrfôr de siste to årene. Innslaget av tørrfôr opprettholdes både fordi jeg er av den oppfatning at hunder trenger noe næring fra planteriket (De spiser jo gjerne f.eks. bær og gress) samtidig som det er viktig at vi har et fôr hunden er vant til og som er mulig å ta med seg på tur. V&H er nemlig både grisete og lettbedervelig i opptint tilstand. En annen ulempe er at det for en liten hund skal så små mengder til at magen nok føles litt "slunken" til tider.. I tillegg til V&H og tørrfôr har jo Ozzy også så smått begynt å få litt bein (Litt råflott med oksehaler sikkert, men det er veldig stas siden de er så små at han greier å håndtere dem!) og av og til får han en eplebit eller en gulrot. Noen stor fanatiker er jeg dog ikke, så han får også smake på ting som ikke er sååå sunt for hunder. Is var f.eks., ikke helt overraskende, tydeligvis veldig godt!

Min ferie går mot slutten og når matfar om en drøy uke er ferdig med sin siste runde, må Ozzy "ut i arbeidslivet" han også. Så lenge det er relativt kjølig i været kan han være med matfar i bilen og luftes i pausene, men når/hvis det blir for varmt må vi finne på noe annet. Hund i varm bil er jeg nærmest hysterisk redd for og justerbart gitter (Slik at bilvinduene kan stå åpne), kjøleteppe og vifte for tilbobling i sigarettenneren er innkjøpt. (Men jeg sto over den blåbærfargede neglelakken spesielt beregnet på hundeklør... Ha-ha). Heldigvis har vi mange alternative løsninger på det problemet. Nå er vanligvis ikke langvarige hetebølger noe problem heromkring, men vi har både en snill "bestemor" og en nabo som har tilbudt seg å passe ham og blir det helt krise kan jeg ha hjemmekontor eller rett og slett ta ham med på jobb. Litt ferie har vi også spart hvis alt annet skulle skjære seg. Vi har jo også trent litt på at Ozzy kan være alene hjemme og det later det til at han takler helt fint, men vi synes jo at det bør begrenses til et absolutt minimum så lenge han vokser og utvikler seg.

Valpekurset vi går på går veldig fint og han er en oppvakt liten fyr som forstår øvelsene raskere enn de fleste, men han er også en dachs, så i dag raste han etter en skjære da vi trente litt i hagen. Noe annet hadde vi da heller ikke regnet med, så langlinen er på plass...

Det er i hvert fall veldig gøy å ha en hund som krever litt aktvitet igjen!

Jeg trodde aldri at fire uker skulle gå så fort, men nå er det matfars tur til å være hjemme med "Knotten". Med fedre følger det som kjent ofte med et mindre strengt regime, så det der bare å tilstå at Ozzy nå ofte havner i sengen etter mat og lufting om morgenen. Her i huset er vi nå 3 mot 1 i forhold til kjæledyr i sengen, så da sier det seg vel selv at jeg har tapt!? Ha-ha

Siden sist har vi vært hos veterinæren og fått vaksine og dessuten hatt vår første runde med diarè og løs mage. Veterinærbesøket gikk helt fint, men desverre viste det seg at Ozzy hadde antydning til betennelse i venstre øre. Det er jo ikke helt utenkelig at det kan være et lite rift fra et katteklor, men nå har vi skylt og renset noen ganger og det later til å ha gått over. Når det gjelder mageproblemer, så kan det nok skyldes at det dukker opp stadig nye "skatter" som gamle Nico gjemte i fjor. Halvråtne bein etc. kan nok være litt tungt fordøyelig... Urk! Det hjalp sikkert heller ikke at jeg la ut et blod/leverposteispor som som resulterte i at han spiste "halve plenen". Han kastet i hvert fall opp og hadde løs mage i ca. ett døgn, men med ZooLac og vann tilsatt leverpostei kom det seg raskt og allmenntilstanden var noenlunde normal hele tiden bortsett fra at han sov litt mer en vanlig. Vi så ingen tegn til mark, men for ordens skyld fikk han en markkur også.

Desverre har skogen vært litt utilgjengelig på grunn av snøen, men i dag har Ozzy og jeg vært ute på en liten rusletur. Vi brukte vel en drøy halvtime på 500 meter, men med unntak av den strie bekken jeg måtte løfte ham over, virket det heldigvis som han syntes det var gøy!

I forbindelse med diarèen oppsto behovet for Ozzys første bad og det gikk jo over all forventning! Lunket vann på kroppen så ikke ut til å plage ham nevneverdig og han så egentlig ut til å være mer opptatt av andre ting enn at han faktisk fikk seg en kroppsvask. Kloklipp, børsting/kamming og andre "ubehageligheter" går også helt smertefritt, sannsynligvis takket være Eva...

Tannfellingen har også så smått begynt, så nå skal det meste forsøksvis tygges på. Det holder imidlertid som regel med et mildt "nei" før han slutter, så snillere og greiere valp har jeg ganske enkelt aldri vært borti! Vi har nok også mye å takke Kattzy for, for hun takler også det meste og lar seg herje med uten de store protestene... Vi stopper selvfølgelig tumultene når vi synes det går for langt og lar dem aldri være alene, men det som er litt morsomt er at Kattzy gjerne sover på et sted Ozzy fremdeles ikke har oppdaget hvor er og det er oppå hundeburet! Ha-ha

GOD PÅSKE!

Oj, som tiden flyr i godt selskap! I morgen er Ozzy tre måneder gammel og jeg som er sammen med ham hele tiden merker at aktivitetsnivået og -behovet sakte, men sikkert, øker. Han sover litt mindre og finner på litt fler rampestreker. Noen fillete aviser og oppspiste toalettruller kan vi dog fint leve med. Alle valper jeg har hatt med å gjøre synes det er ustyrtelig morsomt å trekke toalettpapir av rullen og alle har sluttet med det helt av seg selv, så akkurat det lar vi passere. (Glemmer aldri da moren min og jeg etterlot to valper alene hjemme sammen og det viste seg at de hadde tilgang til en hel pakke toalettpapir...) "Velg dine kamper" er det noe som heter og hvis man foretrekker helt toalettpapir som sitter på rullen evt. helt undertøy, så er det jo ganske enkelt å gjøre det utilgjengelig. En oppspist lader til en bærbar PC er vel også en nærmest obligatorisk budsjettpost når man kjøper valp...  
 
Tidlig i uken stilte vi oss et stykke unna en SFO-gruppe slik at Ozzy kunne få kikke litt på barna som løp og lekte og, ikke minst, bråkte. Det taklet han fint helt til vi ble oppdaget og en flokk med unger kom styrtende. Både jeg og "barnehagetanten" forsøkte å få ungene til å ta det med ro, men til ingen nytte. Jeg fjernet selvfølgelig Ozzy fra situasjonen umiddelbart, men dette var absolutt ikke bra og jeg lurer litt på om det er fler enn hundeeiere som kunne ha nytte av å trene litt hverdagslydighet og innkalling... Nå finnes det heldigvis noen barn i nabolaget som er veldig flinke med dyr, så vi har øvd oss litt på dem i stedet. Det går heldigvis bra, så da er forhåpentligvis ingen skade skjedd.
 
På onsdag var Ozzy og jeg på et møte i Oslo og det gikk over all forventning. Vi tok toget fra Lillestrøm og hadde med reisebagen som faktisk var uunnværlig! (Den er trygg å stikke hodet ned i når det blir for mye og drøyt fem kg. valp blir faktisk ganske tung etter noen minutter). Uvante lyder og bevegelser, i tillegg til masse mennesker på alle kanter, var selvfølgelig litt skummelt og uttrykket hans da vi kom ut fra Nationaltheateret stasjon og tok byen i øyesyn var ubetalelig! Forundring er nok ordet. Etter å ha lagt det mest hektiske folkelivet bak oss, fikk han gå selv og gleden var stor da han oppdaget at ganske mange av disse menneskene som gikk så fort og snakket i telefon, faktisk var mer enn interessert i en liten dachsvalp! Vel fremme på kontoret til matmor tok han overlykkelig i mot masse oppmerksomhet og gikk, bokstavelig talt, fra fang til fang hos matmors kolleger. Matmors sjef hadde også som vanlig tatt ansvar og bød på skikkelig traktering i form av spesialinnkjøpt leverpostei. Selve møtet gikk også helt fint. Den første halvtimen sov han i bagen sin, så måtte han på do og pep litt. Regelverket omkring innsidehandel er ikke sååå interessant for folk flest, så det var en velkommen pause! Resten av tiden lå han og gnagde på en epleskrott han "fant". (Ozzy har tydeligvis en pasjon for epleskrotter. Det eneste han har stjålet fra et bord her er en gjenglemt epleskrott og etter å passert sikkert 30 søplebøtter, mange fulle av matrester, stoppet han ved en; der lå det en eneste ting og det var nettopp en epleskrott).  
 
Ozzy har jo ikke vært så veldig glad i å kjøre bil, men jeg tror vi er i ferd med å få bukt med problemet. Vi oppdaget jo etter hvert at han verken blir redd eller bilsyk når han sitter i bagen foran bena på passasjeren og når han har vært sliten, har han faktisk sovnet momentant. Vi har jo også sett at han setter forlabbene på stigtrinnet eller i døren og gir uttrykk for at han gjerne vil være med når vi skal ut å kjøre, så bilkjøring i seg selv er neppe så forferdelig plagsomt. Å sitte alene i bur derimot har resultert i en hyling av en annen verden. Akkurat hva han forsøker å gi uttrykk for vet jeg selvfølgelig ikke, men lyden og oppførselen minner sterkt om når han ikke får lov til å plage katten, så det er mulig det kan kalles frustrasjon. Løsningen ble derfor å spenne fast katteburet etter alle kunstens regler i forsetet på min bil med åpningen mot førersetet, utstyre meg med det ypperste av godbiter og putte valpen i buret. Hylingen startet som vanlig i det jeg vred om tenningsnøkkelen, men tross alt må han trekke pusten innimellom og da stappet jeg lynraskt en godbit inn gjennom sprinklene. Da ble det stille et par sekunder før han fortsatte som før. Neste gang han var stille et par sekunder kom det en ny godbit og for å gjøre en lang historie kort, sov han etter 3 - 4 kilometer. Prosedyren har blitt gjentatt hver dag de siste dagene og Ozzy har faktisk fått middagen sin som godbiter i bilen. I går var vi handletur med til sammen 3 - 4 timers kjøring og Ozzy har sovet mesteparten av tiden i buret bak i bilen bortsett fra litt sutring den første kilometeren. Ikke sier han noe når vi går ut av bilen heller. Det var mye ut og inn og frem og tilbake, så jeg ser ikke bort fra at han etter hvert har forstått at vi stadig kommer tilbake.

Nå sover også Ozzy stille og rolig i buret sitt hele natten mens jeg sover i sengen min med døren åpen. Det tok litt tid, men på den annen side har det gått helt smertefritt. Planen var egentlig å beholde det store buret til burdøren kan være åpen hele tiden, men da jeg fant et bur i perfekt størrelse for en voksen dachs til en billig penge på Europris, slo jeg til. (Jeg kan ikke se noen forskjell på dette buret og det vi allerede hadde som var svinedyrt bortsett fra størrelsen...). Det virker nesten som om Ozzy trives bedre med et litt mindre bur og det er jo kanskje ikke så rart. Et bur med plass til en Rottweiler kan kanskje føles litt overveldende for en liten tass.

I det hele tatt må jeg innrømme at jeg har kjøpt ganske mye hundeutstyr som nok havner i kategorien "kjekt å ha". Redningsvest får han nok bruk for når vi skal i båt til sommeren, men han trenger ikke svart lærhalsbånd dekorert med gullforgylte dachser. Nå er det imidlertid noe som heter at man skal koste på seg litt i ungdommen og da haster det egentlig både for Ozzy og meg! Ha-ha.

Vinteren er heldigvis på retur og i dag har vi hatt åtte varmegrader. Deilig!

I går hadde vi besøk av Ragnhild og Yaro og det var en koselig både for store og små. Med litt velvilje og en sprek matmor, bor vi jo faktisk i gangavstand fra hverandre! Nå er det jo ikke sikkert at "nusserullene" fortsetter å være venner etter at de har blitt kjønnsmodne, men det går jo an å la dem treffes ganske ofte og leve i håpet. Selv om jeg er litt i tvil siden de tross alt er så jevngamle som de kan bli, har jeg jo sett det fungere tidligere.  

Siden Ozzy var sliten og veldig rolig i går kveld, tenkte jeg at det var på tide å la ham forsøke å sove alene. Jeg gjorde derfor i stand det store buret og satte det under kjøkkenbordet. (Det siste er en sannhet med modifikasjoner for buret er så stort at kjøkkenbordet måtte løftes på plass over det og det er ikke noe særlig plass igjen til å ha bena på under der....). Ozzy satte tydelig pris på den nye "hulen" sin og krøp inni og la seg før jeg var ferdig. Det var med litt tungt hjerte jeg lukket burdøren, men det kom bare to korte pip og deretter sov han som en stein i åtte timer. Jeg lurer jo da selvfølgelig på om det virkelig har vært nødvendig med alle disse nettene på flatseng og sannsynligvis har det ikke det. På den annen side vet jeg nå at han ikke må på do om natten og de siste nettene har jeg også lagt merke til at han ikke lenger absolutt vil ligge helt inntil meg. Siden vi har så god tid på oss, har det heller ikke så mye å si at vi tar det litt langsomt og jeg er livredd for å få en hund som er redd for å bli forlatt, for vi er på sikt helt avhengig av at han kan være alene og vil jo da selvfølgelig at han også skal synes det er både trygt og helt i orden.

Jeg har også gått litt bort fra ideen om å konsekvent bruke sele på ham i stedet for halsbånd. Det blir rett og slett for tungvint! Dessuten viste det seg å være vanskelig å finne en sele som passet skikkelig. Enn så lenge har vi derfor brukt halsbåndet vi fikk med da vi hentet ham og det hadde han sikkert greid seg fint med en god stund enda. Jeg klarte imidlertid ikke å dy meg da jeg fant et bittelite halsbånd i hanskemykt elgskinn. Jeg har også gjort om et gammelt Flexi-bånd til langline for nå går i hvert fall Ozzy oppå snøen og noen få meter nedenfor huset har det de siste dagene kommet mange nye elgspor. Disse har Ozzy fattet en viss interesse for, men faller han ned i dem kommer han ikke opp igjen og snøen er nok enkelte steder godt over en meter dyp siden det har drevet en del. Selv faller jeg rett til bunns og står i snø nesten til livet, så jeg ville ha store problemer med å få tak i ham. Kanskje ikke akkurat direkte farlig, men jeg vil helst slippe! Han kommer nemlig fint på innkalling bortsett fra når han har fått ferten av noe ekstremt spennende, men da er han til gjengjeld ikke kontaktbar overhodet! Godbiter kan man vifte med under nesen hans uten at han så mye som enser dem og løper man i motsatt retning ser han kanskje opp et øyeblikk, men da med noe som ser ut som undring i blikket før han fortsetter med sitt. Han kan tydeligvis ikke helt forstå hvorfor noen løper fra noe som er sååå spennende! De som skriver lærebøkene har tydeligvis aldri hatt dachs... (Eller kanskje de har det, men fant ut at kombinasjonen lydighet og dachs ikke var noen suksesshistorie det var verdt å skrive bok om! Ha-ha). For å være litt alvorlig, så er dette noe vi må trene MYE på. Han trenger ikke å komme som et skudd hver gang, men han må komme. Foreløpig prøver jeg å være nøye på å kalle ham inn bare når jeg har kontakt og er 100% sikker på å lykkes (Godbiten under nesen var bare et forsøk for å se hvor fokusert han var på det han holdt på med. Jeg forstår jo at jeg ikke skal belønne ham for å vise interesse for kattespor...). Kommer han, på dachsers vis, veldig sakte, belønner jeg ikke for da lærer han jo bare at det er en vellykket strategi. Det må jo også finnes noen som kan mer om dette en meg og i tillegg har oppdratt flere dachser. Jeg fikk det jo også ganske bra til med Nico, så helt håpløs kan jeg vel ikke være. Jeg håper også virkelig at ingen misforstår og tror at jeg forventer at dachsvalpen min skal være 100% lydig på under to uker og at han siden skal kunne gå løs i hagen. Forventningene, og håpet, går mer i retning av en hund som ikke stikker av helt ukontrollert og som lar seg kalle inn sånn noenlunde og at det ikke tar så alt for mange år å komme dit. Rådyrloser i juni er nemlig lite populært og da hjelper det ikke så mye å si at hunden hoppet over terrasserekkverket...

I dag tenkte jeg at vi skulle ta bussen noen holdeplasser og møte matfar når han kommer fra jobben. Greit å vite hvordan det fungerer før man legger ut på langtur! Det arrangeres også valpekurs på skolen noen hundre meter unna i kveld som Yaro og Ragnhild går på, så vi tenkte kanskje vi skulle ta en liten tur for å se litt. Kurset er vel så vidt jeg vet over halvveis, så vi er for sent ute til å delta, men neste gang skal nok matfar og Ozzy til pers!

Det viste seg også at jeg hadde kokt harekjøtt beregnet på hund i fryseren og det var tydeligvis snadder! Mye tyder også på tørrfôret smaker mye bedre når det er bløtt i harekraft i stedet for vann... Noe "matvrak" er han dog ikke og han ligger nok kanskje under den daglige anbefalte kalorimengden for valper på hans vekt og alder, men nå er jo da heller ikke den anbefalingen noen fasit. 

Fremdeles slipper ikke vinteren taket og da jeg fant igjen meg selv i hagen iført nattkjole (Av det mer sømmelige slaget, ja...) og Crocs i -10 grader i dag tidlig uten å føle noe stort ubehag, begynte jeg helt oppriktig å lure på om kroppen har tatt varig skade av denne vargvinteren!

I dag har vi vært på Lillestrøm og besøkt "pappaen til Nico". Han bor i leilighet midt i sentrum, så da fikk vi blant annet kjørt litt heis. Planen er jo at han skal være litt "reservepappa" for Ozzy også slik at han har et hyggelig og trygt sted å være når han ikke kan være sammen med oss. Ozzy så ut til å finne seg godt til rette og det er vel kanskje ikke så rart når bevertningen innkluderte både "Markies" og griseøre. Vi kommer til å prøve med et par overnattinger om ikke så alt for lenge slik at Ozzy får føle bylivet litt på pulsen. Vi hadde vel faktisk tenkt oss om enda en gang før vi kjøpte hund igjen hvis det ikke var for at vi vet at vi på kort varsel kan overlate ham til noen som er usedvanlig flink med dyr og som synes det er koselig å ha hund noen uker i året.

Ozzy begynner også å bli ganske frimodig, så vi må nok få tak i en langline av noe slag ganske snart. Han både sporer og jager katt så det suser og da er han, ikke helt overraskende, både døv og blind. Foreløpig går det jo greit å fange ham inn igjen, men det går fort til han er så rask at det ikke går og, ikke minst, til han oppdager at vi ikke får tak i ham. Vi forventer ikke "kadaverdisiplin" (Da hadde vi vel aldri i verden kjøpt dachs! Ha-ha), men at han kommer på innkalling er viktig når viltet titt og ofte bokstavelig talt beiter i hagen.

Ellers ser vi jo at han vokser så det knaker. Han er for øyeblikket relativt småspist og "belønningsbitene" er knøttsmå, men han han blir jo tilbudt mat tre ganger om dagen, så han får nok i seg det han trenger. Brødskiver med leverpostei er nok favoritten og det får han litt av, men det er jo ikke bra å spise for ofte. Han har også fått smake kokt kylling, kokt svinekjøtt og V&H valpefôr. Jeg har ofte pleid å lage hundemat og fryse ned akkurat slik jeg gjør med middager til oss evt. tar av til hundemat før jeg salter og krydrer vår mat. Slintrer og avskjær som ikke er for fett, tar jeg selvfølgelig også alltid vare på. (Noe av det siste Nico fikk oppleve var to harer som jeg parterte og det var selvfølgelig stor stas! Kokte t.o.m. kraft på bena som jeg fremdeles har litt igjen av i fryseren, og det kan jo Ozzy få smake på tørrfôret sitt når jeg tenker meg om!) Det hevdes at hunder kan leve helt fint på bare tørrfôr, men jeg ser jo at de, akkurat som oss, liker avveksling og helt klart har smakssans, så da synes i hvert fall jeg det er verdt å legge litt ekstra arbeid i det. Jeg kunne vel egentlig ha tenkt meg å råfôre 100% på egenprodusert mat, men selv om jeg har lest mye om emnet, synes jeg det virker vanskelig å få næringssammensetningen riktig. Her blir det derfor ca. 2/3 tørrfôr og resten andre ting. Slakteren i bygda er dessuten usedvanlig grei og lar oss få ferske ben fra påkjørt elg året rundt oppdelt etter anvisning så og si gratis. Ozzy har ikke fått ennå, men det kommer!

Som tidligere nevnt er også Ozzy en usedvanlig rolig og grei hundevalp å ha i hus. Utrolig lite biting og masing. Selvfølgelig burde vi sannsynligvis ha sendt 100 roser til Grimstad for han har lært MYE der, men han blir jo oversliten og masete han også når han ikke får sovet nok på et rolig sted og tegnene er veldig tydelige. Samtidig har jeg lest en del i det siste om hvor viktig det er å sosialisere valper. Selvfølgelig er det viktig, men det burde kanskje ha stått mer om hvor viktig det er at de sover nok og at sosialiseringen må foregå i relativt korte stunder av gangen. Når jeg tenker meg om så tror jeg Nico var i overkant aktiv som valp fordi han var med på for mye. Ozzy er ikke akkkurat passifisert han heller, men når han blir sliten så er vi mer bevisst på at han skal få ro og f.eks. bare ligge og gnage på noe eller sove. Til og med katten har forstått dette og "øktene" med lek varer jo bare gjerne i 5 - 10 min. Egentlig øver de seg vel på å drepe hverandre og det tar jo ikke all verdens tid...

Katten har forresten skjønt tegningen ganske fort og piper når Ozzy biter for hardt. Da slipper han nemlig! Men nå snakker vi da altså om en katt som var så vant til hunder at hun bjeffet med korte "mjah" i rask rekkefølge før hun var på kattepensjonat og sikkert har hørt andre katter som mjauet på vanlig måte. Det morsomme er jo at Ozzy lærer "kattespråk" han også, så nå bruker han også labben først for å møte hennes.

Jeg trenger vel ikke å si at jeg koser meg glugg i hjel sammen med dyrene? Når noen spør oss om våre ferieplaner, så peker vi bare på Ozzy og sier at "ferien står der!"

Det er bare å håpe at naboene har kommet seg etter sjokket over å se min kjære iført morgenkåpe, Crocks og hundevalp i 15 minusgrader i dag tidlig. Nå må denne vinteren snart ta slutt! Det er fremdeles et tosifret antall minusgrader til langt ut på dagen og den globale oppvarmingen lar visst vente på seg...

Jeg glemte sikkert å skrive at Ozzy er perfekt i dette innlegget, men det er han altså! Ha-ha

Vi har hatt en overnatting i Sverige og Ozzy har fått oppleve hvordan det er å være smuglerhund. (Akkurat til og fra Sverige er det ikke noe problem da...) Bilturen til og fra er ca. elleve mil og siden han har hatt en tendens til å bli  bilsyk, var vi litt bekymret for den. Det gikk imidlertid kjempefint når han fikk ligge i reisebagen på gulvet foran passasjersetet, så buret bak er nok rett og slett for stort foreløpig.

Han har også fått anledning til å bli bedre kjent med "tante" Arja, som da altså er mine foreldres dachs, og det later til å være et bekjentskap begge parter setter pris på! Hun er en utrolig snill og godlynt hund, men det tok litt tid før hun fant ut at det var gøy å leke med valpen. Da hun fant ut av det, var det imidlertid veldig koselig å se på to hunder som tydelig koste seg. Vi har nok alle stor glede av at Ozzy har fått være sammen med  voksne, trygge hunder før han kom til oss for han er ikke så hyperaktiv og hardhent at han irriterer vettet av den voksne og får derfor positive opplevelser. (Filosofien i mitt hundehold har da også alltid vært at en snill og noenlunde veloppdragen hund får positive opplevelser og dermed et triveligere hundeliv. I den forbindelse er det heller ingen ulempe å være liten og vakker...)

Matmor har også vært på "svenskehandel" og anskaffet klotang (Den gamle har av en eller annen mystisk grunn forsvunnet...) og vitamintilskudd for valp. Jeg fallt også for fristelsen og kjøpte tannbørste da jeg fant en variant som kunne tres inn på en finger. Selv om det visstnok anbefales å pusse tennene på hunder daglig, så tror jeg vel egentlig at man kommer langt med tørrfôr og elgbein, men jeg tror jo også at det er lurt å lære hunden at munnen og tennene ikke er "privat område". (Nico hadde nok ikke levd så lenge som han gjorde hvis det ikke var for at det både kunne fjernes tannstein og pirkes med pinsett både her og der uten nevneverdige reaksjoner. Håndtering er vel stikkordet...) Om ikke annet kan tannbørsten være fin å klø med når han skal til å skifte tannsett for at det faktisk klør og er ubehagelig er det vel liten tvil om!

Her hjemme har vi så smått begynt å trene helt grunnleggende øvelser og nå i begynnelsen er jeg "pølsetante" Ha-ha (Bortsett fra at jeg ikke bruker pølse, men tørket lever som jeg nesten har knust slik at jeg får 8 - 12 biter av en bit). Det er selvfølgelig ikke noe alvor over treningen og den foregår i naturlige sammenhenger og gjerne ikke lenger enn ett minutt om gangen. F.eks. trener vi innkalling innendørs ved å gå til den andre enden av huset og kalle ham inn når han er i vilter lek med katten. "Sitt" lærte han lynraskt (Ga ham ganske enkelt godbit når han allerede satt og sa "sitt"), så nå sitter han etter innkalling og når han skal få mat. Det fungerer nesten litt for bra! Ha-ha.

Natten ble for min del forresten ikke tilbragt på madrass på gulvet. Den oppgaven påtok nemlig "bestemor" seg mer enn gjerne! Nå har matfar meldt seg frivillig, så da kan jeg kanskje til og med få en god natts søvn i min egen seng!

"Knotten" (Oppkalt etter en viss kroppsdel...) er rett og slett en super hundevalp som så langt har vært til 99,9% hygge og 0,01% bryderi!

Jeg har vel for så vidt vært vant til at det å få valp i huset kan være ganske slitsomt, men det stemmer ikke med Ozzy! Han er rett og slett en behagelig liten fyr som tydeligvis har fått med seg masse god ballast fra Sørlandet. Han var jo praktisk talt renslig når han kom, men de to siste dagene har han begynt å gå til døren når han må på do og han har foreløpig ikke tisset inne en eneste gang! Innkalling og "nei" har han jo også lært, så der er det bare å "keep up the good work".

Å se samspillet mellom ham og katten er også helt fantastisk! Hun oppfører seg mot ham som om han var en kattunge og finner seg i det utroligste. Vi holder selvfølgelig et våkent øye på dem, men ingen har hittil uttrykt verken aggresjon eller smerte, så da får vi tro det går bra. Hun slår imidertid ned på valpebiting med en vennlig, men bestemt, pote og legger fem kilo bak, så vi får uvurdelig hjelp der! Selvfølgelig har han sine raptuser som har gitt ham tilnavnet "Lille krokodille", men det er stort sett når han er sliten og har behov for en blund. Å se dem stelle hverandres pels og sove sammen er ubetalelig!

Vi tar litt sosialisering hver dag. På mandag var vi på dyrebutikken og på Rema. Tirsdag var vi også på dyrebutikken (Neida, han har ikke fått mange leker...) på formiddagen og på ettermiddagen var vi og så oss litt rundt i kommunesenteret og i går var det en runde på Europris og på den lokale "spillebula" (Det lå jo an til rekordutbetaling på Vikinglotto, så vi var ikke alene...). Vi traff også tilfeldigvis Lina som driver dachsoppdrett her i nærheten og som kjente igjen Ozzy på grunn av familielikheten og det var jo veldig hyggelig! Vi har selvfølgelig også tatt oss noen runder i nabolaget og hilst litt på både folk og dyr.

I dag har vi hatt besøk både av "bestemor", som var ganske skummel, og av Eva, som ikke var skummel i det hele tatt! Sistnevnte tok turen innom fordi hun likevel var i området og gjensynsgleden var det ingenting å si på! Tydelig at noen har fått godt stell der! "Bestemor" var forresten ikke så skummel hun heller når det kom til stykket...

Nå var jo også planen at vi ikke skulle da dachs i sengen, men det eneste den sengen nå mangler er vel ben... (Men sengeben har de vel på IKEA? He-he) Det er bare å innrømme at jeg har sovet på gulvet med tassen siden han kom, men nå har han begynt å legge seg i sengen sin alene og gir ikke lyd fra seg selv om jeg går i postkassen eller ut med søppel, så da regner i hvert fall jeg med at det løser seg selv. Det blir sikkert litt piping et par netter når han må sove alene, men da er det i hvert fall ikke fordi han er livredd.

Det er i hvert fall utrolig koselig med dachs i huset igjen og dachs er han definitivt!

Da var det som nok har vært enda en begivenhetsrik dag i et valpeliv over og Ozzy ligger nå i sengen sin ved bena mine og sover. Det er selvfølgelig ikke så lett å sove alene når man aldri har gjort det før, men det virker som han ganske fort har skjønt at vi ikke har noen planer om å gå fra ham, så nå ligger han rolig selv om jeg går ut av rommet et kort øyeblikk.

Han har fått velge soveplass selv, og han foretrakk helt klart den gamle sengen til Nico. Ikke så rart kanskje siden det er en gammel kurvseng som helt sikkert inneholder kjente lukter og som er passe "inngnagd". I hvert fall tok han med seg en leke og la seg godt til rette med en gang den ble satt frem.

Som Eva skrev i gjesteboken, så ble det ikke valp i sengen i natt, men nesten. He-he. Den store gutten sto riktignok opp og la seg i sengen sin, men den lille savnet mor og søsken og følte seg nok ganske ensom, så jeg la meg på gulvet ved siden av sengen hans. I løpet av natten krøp han selvfølgelig inntil meg, men han lå forbausende rolig og bortsett fra en tissetur ved tretiden, hadde vi en rolig natt. Jeg er i hvert fall veldig godt fornøyd med fem timers sammenhengende søvn med en så fersk hundevalp i huset!

Naboene må tro vi er sprø, men store deler av hagen vår er nå brøytet med snøfreser. Mulig det ser merkelig ut, men det er i hvert fall uhyre praktisk når man skal ut med en som har veldig korte ben og ingen pels på magen! Siden det faktisk går an å gå en liten runde i hagen, har vi nå bare hatt ett lite uhell inne siden i går og det er jo langt over all forventning. Det er jo dessuten helt utrolig å få valp fra en oppdretter som har tatt seg bryderiet med å lære valpene "konseptet" med tissing og bæsjing utendørs, så jeg kan love at det har gått mange varme tanker til Grimstad i dag! Nå tåler selvfølgelig både vi og gulvene våre litt "søl", men det er så deilig med alle jobber som er gjort!

Det var også ett sett med "besteforeldre" i nabokommunen som var veldig spente på familieforøkelsen og siden Ozzy virker som han finner seg godt til rette, sa vi ja til at de kunne komme på besøk. De har jo også en dachs som det er viktig at Ozzy er sosialisert med. Dachsen deres er en strihår (Det vil si i øyeblikket ser hun ut som en langhår som har fått strøm...) og det var nok det rareste Ozzy hadde sett noen gang og ble nok litt redd, men da han oppdaget at det faktisk var en dachs inne i all ulla ble han veldig begeistret.  

Tidlig i kveld ble katten hentet hjem og det ser ut til å gå veldig fint. Pus synes jo hunder er veldig "ålreite dyr", så hun tok dette med knusende ro og strøk seg bare mot Ozzy for å hilse og slikket ham på snuten. Ozzy på sin side undret seg nok litt over dette merkelige dyret, men han oppdaget ganske fort at det er kjempegøy å jage katter. Nå synes heldigvis katten at det er ganske gøy å bli jaget også, så de to blir nok gode venner. Det eneste vi nok må passe litt på er at de ikke får holde på for lenge når begge er "giret" (Katten er jo ikke stort mer enn en kattunge den heller) slik at det oppstår uheldige situasjoner i iveren. Ingen av dem har så langt vist verken sinne eller redsel, så håpet er at de kan få gjensidig glede av hverandre.

Da skal vi forsøke med en natt til. Denne gangen med matmor utenfor valpegrinda. Hvordan det går, gjenstår og se...

Og så kom endelig dagen da Ozzy flyttet til oss!

Vi reiste til Grimstad allerede i går og fikk en fyrstelig mottakelse hos Eva og Rolf med god mat og mange glade hunder. 

I dag startet vi hjemturen ca. kl. 10.30 og turen gikk, vær og føre tatt i betraktning, fint. Ozzy ble litt bilsyk stakkar og det kom vel for så vidt i begge ender, men da han fikk sitte i reisebagen med fri utsikt, gikk det bra. Han måtte riktignok kaste opp et par ganger til, men da sa han faktisk fra!

Vel hjemme virker han overraskende trygg og glad. Han har fått mat og "dansemelk" (Kefir), har lekt litt og følger faktisk allerede etter oss bl.a. når vi går på do! Hvis det går an å si noe om en valp så tidlig, må det være at han er tillitsfull, selvstendig, tilpasningsdyktig og tøff. Han vet allerede veldig godt hva han vil og det er jo akkkurat slik dachser skal være! Gjort fra seg har han gjort utendørs og det er jo intet mindre enn fantastisk! Ingen tvil om at det er gjort en meget god jobb der han kom fra!

Meningen var nå liksom at jeg skulle sove ved siden av Ozzy på en madrass i natt, men den madrassen kom knapt ned fra loftet før den måtte prøveligges av en stor og en liten gutt. Begge sovnet og der ligger de... Jeg har imidlertid en mistanke om at i hvert fall den minste kommer til å våkne fordi han må på do, så da får vi ta det derfra...

I morgen kommer kattefrøkna hjem fra pensjonatoppholdet sitt og det blir jo spennende!

.  

Jessies valper har åpnet øynene.